Takt og tone i Italia

I Italia finnes det noen uskrevne regler for hvordan en bør hilse og opptre. 

Denne artikkelen handler nettopp om dette: Il galateo - etikette. 

Vi skal se på kunsten å hilse og etikette i mindre butikker, matbutikker og på marked, samt på bar og restaurant, buss eller tog, og til slutt hvordan du forholder deg til en invitasjon i et italiensk hjem. 

Det å hilse på riktig måte er tross alt en viktig brikke for å bli god i italiensk. Men takt og tone er om mulig enda viktigere. 

Gevinsten er at du ofte får bedre service når du er ute å spiser dersom du følger italiensk etikette - og at du glir sømløst inn i de italienske omgivelsene og hverdagens herlige driv.

Her er noen nyttige gloser du kan bruke i det italienske dagliglivet 

• Buongiorno = God morgen / God dag
• Buonasera = God kveld
• Salve = Hei (høflig)
• Ciao = Hei (uformelt) 
• Scusi = Unnskyld (formelt)
• Scusa = Unnskyld (uformelt)
• Grazie mille = Tusen takk
• Di niente = Ingen årsak, ingen fare, bare hyggelig
• Arrivederci! = Ha det, på gjensyn 

Kunsten å hilse og opptre i Italia 

Høflighet og opptreden etter italiensk standard er ganske annerledes enn i Norge. 

"Buongiorno!"

Det trenger ikke å være mer enn et nikk, et smil, eller et lite “buongiorno”, “buonasera” eller “salve” – men du skal alltid hilse når du er i Italia. 

“Ciao” 

Unngå å si “ciao” med mindre du kjenner vedkommende eller du hilser på ungdom/barn, da dette regnes som uformelt. 

Vi er ikke så vant til å hilse fritt rundt her i Norge, vi lever kanskje litt mer anonymt. 

Vi vil ikke “forstyrre” hverandre, så vi stryker i stedet forbi – og folk som kommer til Norge må jo lære seg dette! Det er en kunst, det óg!  

Mens i Italia løfter man blikket og erkjenner de som er i nærheten, enten det er i et offentlig eller privat rom, innendørs eller utendørs.

For å ikke bli sett på som nisser fra nordpolen, bør vi strekke oss mot den italienske kulturen og gjøre det som er naturlig for en italiener å gjøre. 

Det er eksempelvis etikette i: 

I småbutikker 

I Norge går vi gjerne inn i en butikk og begynner å se oss om. Vi tenker kanskje at de i kassa ikke bryr seg så mye, eller at de er opptatt med noe annet, igjen: Vi vil ikke forstyrre.

Vi tar først kontakt når vi faktisk trenger hjelp. Om vi vil prøve noe, går vi rett inn i prøverommet. Vi tenker ikke at butikken er den ansattes “rom”. 

I Italia er dette helt koko. Å gå rett inn og begynne å se og ta på ting, anses som uforskammet. Kanskje ikke i de store kjedebutikkene, men i de små - le botteghe - som det jo kryr av i Italia. 

Når du går inn her, går du inn i en annens rom, og det må erkjennes, ergo: Hils. 

Ekstra fint er det om du spør om du kan ta en titt: “Posso dare un’occhiata?” Og du bør spørre før du plukker med deg noe inn i prøverommet: “Scusi, posso provare questo*?”

Etterleve to uskrevne regler i matbutikken

Det er gøy å gå på de italienske supermarkedene og kikke på alle matvarene, ikke sant? 

Her har du også en gyllen anledning til å øve på italiensken, enten ved å småprate med folk (kanskje klage litt på prisene) eller ved å spørre om hjelp. Scusi, dove si trova …  Unnskyld, hvor finner man? 

Det du bare må huske på så ikke du får kjeft, er at man bruker plastikkhansker når man tar på frukt og grønnsaker. Man skal ikke ta direkte på dem med fingrene.

Det andre er en finurlig liten sak som det tok meg litt tid å legge merke til: Folk pleier å begynne å pakke i posene mens personen i kassa scanner varene. 

De begynner å pakke så fort det er deres tur, så piler de tilbake og betaler etterpå. 

Går det noe fortere enn om man bare står der klar med kort eller penger? Jeg vet ikke. Men du vet, When in Rome … 

Tenke på dette når du er på en bar eller i en restaurant i Italia 

Her gjelder selvsagt den alltid gylne regelen om å hilse pent, så heller enn bare å gå og sette deg på en uteservering eller en bar, kan du se etter de som jobber der. 

Søk dem med blikket og nikk eller smil til dem – det handler om å erkjenne at du er her, og de er her. Og derfra vil du forstå om det er OK bare å sette seg, eller om kelneren eller baristaen vil vise deg et bord. 

Jeg har mange kelnere som venner, og det de forteller at de hater mest med jobben sin er faktisk at utlendinger bare dumper ned ved et bord. 

Da blir de gretne av det og de yter dårligere service, sier de. 

Jeg kan godt forstå det - for de er veldig ærekjære i jobben sin, de vil rydde og tørke av bordet først - for at gjesten føle seg verdsatt. 

Noen ganger er vi opptatt når vi går inn et sted, vi prater med følget vårt, vi begynner å sjekke menyen, kikke inn i montrene – og det er fint, men ta deg alltid tid til et nikk og litt blikkontakt.  

Som italienerne sier: Che ti costa? Hva koster det deg?

En annen ting det er fint å merke seg på kaffebar i Italia, er at en god kaffe skal inntas med ren (les: skylt) munn. Du har kanskje opplevd å få et glass vann med når du bestiller kaffe? Det er ment å skulle drikkes før du smaker på den nydelige kaffen du har fått - og ikke etter!

En tredje ting som er verdt å vite om den italienske bar / cafeteria: Det hender man må betale i en egen “kassadisk” før man går og får bestillingen sin. Dette heter "fare lo scontrino” - lage kvittering. 

Dette systemet brukes vanligvis i travle barer med stor pågang. For at ikke alt skal tette seg til der hvor baristaene står og jobber, går man først og betaler. 

Du gir bestillingen din uten detaljer, for eksempel un caffè americano e una brioche, per favore. 

Då får du en kvittering, og så leverer du den til baristaen med flere detaljer. 

Da gir du bestillingen din: for eksempel un caffè americano e una brioche alla crema, per favore. I slike barer står det ofte et skilt: “si prega di fare lo scontrino alla cassa”. 

Bør du tipse på restaurant i Italia og hva er coperto?

Dette spørsmålet kommer ofte opp i Facebook-gruppa “Vi som elsker Italia” 

Det er til delts store diskusjoner rundt emnet, og mange forslag til løsninger. Her er det nok flere riktige svar. 

“Jamen, bør jeg ikke runde opp, og hvor mye skal jeg gi i tips?” - Nei, det er ingen regel om at du MÅ tipse - men det er hyggelig. Også rundt dette med tipsing er det takt og tone som gjelder.

Ingen eller veldig få av mine venner her i Italia finner det naturlig å tipse hverken på bar eller restauranter. Og jeg har venner over hele Italia. Vi betaler det som står på regningen, og det er det - uten at en trenger å føle seg kjip. 

Når det er sagt, så kan det jo likevel hende at det tipses, men aldri rundhåndet som nordmenn ofte tror hjelper på servicen. Snarere er det slik: En dårlig oppførsel kan aldri bøtes på med tips.

En kelner vil likevel sette stor pris på tips, for mange av dem er dårlig betalt, med mindre de er i slekt med eieren, har lang erfaring på samme stedet eller jobber på en Michelin-restaurant. 

Likevel finner du neppe en italiener som gjør et stort nummer ut av din rause tips. De gjør det veldig diskret. 

Når jeg går ut og spiser, gir jeg heller ikke tips bare sånn rett opp og ned. Jeg tar kanskje en 5 euro seddel i hånden, tar kelneren i hånden, ser han i øynene og takker for utmerket service, mat og stemning. Så slenger jeg på “complimenti al cuoco”.

Hvis jeg er på et sted hvor jeg har spist flere ganger og flere dager, kan det hende jeg viser takknemlighet med noe mer enn 5 euro, og hvor jeg sier at det bør deles med de andre. 

Coperto

Det er noe restauranter legger på regningen som skal dekke slike ting som dekketøy, utgifter til glass, brød, vask av duk og servietter. Coperto har ikke noe med tips å gjøre.

Hvordan opptre på offentlig transport i Italia 

Har du lagt merke til hvordan folk kjører buss i Norge? Det er kanskje ikke noe man tenker over. 

Man går inn og setter seg, helst i en ledig toseter, ellers der det er plass. Hvis noen eldre kommer på, reiser man seg, litt sjenert, litt redde for å fornærme. Og så, når man skal av, eller egentlig rett før man skal av, gir man et slags usynlig tegn til sidemannen sin. 

Man begynner å pakke sammen vesken sin, kneppe jakka, vise så diskré man bare kan at man skal “av på neste”, i håp om at vedkommende skal reise seg uten at man trenger å si noe. 

Ikke i Italia. 

Der begynner man tidlig forberedelsen til avgang ved å spørre høyt og tydelig alle som befinner seg i nærheten om de skal av på neste: 

Scusi, scende? Scende alle prossima? - 

Skal De av? Skal De av på neste? 

Og slik former det seg en fin strøm av folk som skal av, og det er minimalt med knuffing og pressing. 

Å være gjest i et italiensk hjem og hva bør du ha med som gave

Er du invitert hjem til noen? Herlig! 

Her er det ikke så mye hokus pokus, det er litt som i Norge, man tar gjerne med noe til vertskapet, en flaske vin, eller hva med noen kaker fra et pasticceria. 

Det er ganske vanlig å ha med når du skal på lunsj eller middag, å kjøpe et brett med småkaker fra et godt konditori. Og ellers bare kose seg.

Men én liten ting som er annerledes, er skobruken. 

Italienerne har som regel noe på beina, de går sjelden barfot eller på sokkene. Her er det uteskoene, tøfler (pantofole) eller flip flops (ciabatte) som gjelder! Mange har tøfler og flip flops til utlån til gjestene. 

Nå som vi har vært gjennom etikette i Italia, så tenker du kanskje: 

Dette med takt og tone og språket glir jo egentlig inn i hverandre? 

Ja, og derfor har vi denne artikkelen som handler om “slik kan du studere italiensk”!