Her finner du tips om du er interessert i et annerledes Roma:

I denne delen vil jeg ta deg med på en reise som strekker seg fra teater og natteliv, til steder jeg besøkte på min alenetur til Roma høsten 2025 - og som ga meg inspirasjon, kreativitet og skaperglede.

Jeg skrev, tok masse bilder og videoer, og selv om du ikke går i “mine spor”, håper jeg du finner spennende tips og inspirasjon til å oppleve et kanskje litt mer rampete Roma (enn slik det fremstår på postkortene) på din måte!

Flapper Cabaret byr på burlesque- og varietéshow med tydelig inspirasjon fra 1920- og 30-tallet – glamorøst, ironisk og med en tydelig kjærlighet til scenekunst. 

Cabaret Voltaire Roma kombinerer cocktailbar og cabaretfølelse, ofte med live musikk og forestillinger som ligger et sted mellom humor, teater og natteliv. 

I Pigneto og i de østlige bydelene finnes også mer eksperimentelle uttrykk, som Il Tempio del Burlesque, der burlesque ikke bare er underholdning, men også kropp, identitet og motkultur – helt i Pasolinis ånd.

Roma er også en by for filmelskere:

Om sommeren forvandles piazzaer og parker til utendørskinoer – for eksempel på Isola del Cinema eller i Trastevere – der klassiske italienske filmer vises under åpen himmel, ofte gratis. 

Å sitte ute en varm kveld, med lyden av mopeder og stemmer i bakgrunnen, og se Fellini eller etterkrigstidens neorealisme, er en opplevelse som føles både folkelig og magisk.

Det lekne Roma kan også oppleves gjennom Federico Fellini: det overdrevne, teatralske, nesten parodiske i hverdagen. 

Prosesjoner, masker, natteliv og store følelser. La grande bellezza (2013), regissert av Paolo Sorrentino, blir ofte sett på som en moderne hyllest til La Dolce Vita – og til denne siden av Roma, der det vakre og det tomme, det ekstatiske og det melankolske lever side om side.

Et annerledes Roma finnes også under bakken. 

I San Clemente kan du gå ned gjennom flere historiske lag under kirken, og i katakombene langs Via Appia beveger du deg bokstavelig talt gjennom byens skjulte liv. 

Det er fascinerende og litt urovekkende – og en påminnelse om at Roma ikke bare er bygget på historie, men av historie.

Pier Paolo Pasolini (1922–1975)

Han var forfatter, filmskaper og intellektuell. Han elsket Roma, men ikke det vakre Romaet i sentrum. For Pasolini fantes det ekte Roma oltre le mura – utenfor bymurene.

Han var spesielt opptatt av le borgate: fattige arbeiderstrøk i utkanten av byen, der mange levde harde liv, langt fra turistene, kafeene og monumentene. Her fant Pasolini mennesker, språk og historier som ikke passet inn i det pene bildet av byen.

I filmene og tekstene hans er Roma røft, politisk, levende og full av motsetninger. 

Når Federico sier at det ekte Roma er oltre le mura, tenker han som Pasolini: Roma finnes ikke bare i sentrum, men i periferien – der livet er billigere, sinnet sterkere og fellesskapet annerledes.

Et sted man kan besøke for å kjenne et snev av Pasolinis Roma, er Pigneto – et nabolag øst i Roma, utenfor de historiske bymurene.

På Pasolinis tid var dette et arbeiderstrøk og en del av Le Borgate. Her fant han språk, mennesker og historier som senere ble en del av filmene og tekstene hans. 

I dag er Pigneto et livlig område som fortsatt har en ung og alternativ stil, men her finnes alle slags barer og spisesteder, og mye bra gatekunst! 

Tilbake i Roma – en inspirasjonstur alene.

Året er 2025, og alt er annerledes - både for meg og for Roma. 15 år er gått. Jeg har bolig, familie og jobb – italiensklærer! – og nå er det tid for en inspirasjonstur til Roma. 

Jeg vil filme til det digitale undervisningsopplegget mitt, jeg vil skrive, jeg vil spise, og jeg vil mimre!

Jeg har funnet et enkelt rom i Via Teodoro, rett på siden av partydelen av Trastevere. 

Felles bad og kjøkken, men egen balkong. Helst skulle jeg hatt familien min med, men dette er ikke en sånn tur. Det er tid for å hengi seg fullt og helt til arbeidet og inspirasjonen.

På flyet ned nærleser jeg oversettelser av Elsa Morante og Umberto Eco, til en artikkel jeg skriver om oversetteren Tor Fotland. 

Under den ligger et annen prosjekt, en bok jeg skal oversette selv. 

Og under der, min egen notatbok. Jeg kjenner den gamle, gode følelsen av å være på vei inn i landet jeg elsker mens inspirasjonen prikker i fingrene!

En airbnb-leilighet i Trastevere

Jeg tar flytoget til Trastevere og ser etter trikk nummer 8 som jeg tok hver dag da jeg bodde her.

Men nå er alt bygget om. Sjåføren stikker hodet ut av vinduet og roper:
– Signora, l’altra direzione!

Det er forskjellen, tenker jeg: Før var jeg signorina, nå er jeg signora. Rett og rimelig, det.

Jeg spurter til riktig plattform, men trikken har allerede lukket dørene.

Jeg trykker forgjeves på Aprire-knappene, i samme øyeblikk som en far med en liten gutt kommer løpende.

 – Apriii! roper han, før han løper bort til konduktørivnduet og banker på der:

 – Ci apri, per favore?

Dørene glir opp, vi puster lettet ut.

 – Mi sembra giusto, no? sier han til meg mens han hjelper sønnen opp på setet.

Et lite stikk av lengsel går gjennom meg. Jeg tenker på min egen åtteåring hjemme i Oslo.

Hvordan ville det vært å bo her med barn? Det kunne vært meg, tenker jeg, og ser etter dem når de går av noen stopp senere, hånd i hånd, til Romahjemmet sitt.

Jeg går av ved Ministero dell’Istruzione, et sted jeg har vært hundre ganger før.

Det var her jeg pleide å bytte trikk for å ta bussen til Testaccio, der ambassaden lå. Nå blir jeg stående stille, nesten forstenet, av alt det vakre:

den hvite steinen i de majestetiske bygningene, blomster i krukker langs fortauet, en familie som rusler sakte hjemover med is i hendene.

Faren stryker datteren kjærlig over skulderen idet hun slipper meg forbi.

Dette er vilt, mumler jeg for meg selv. Jeg føler det er greit å mumle litt i Roma. 

Noen ganger føles Italia nesten for mye – for vakkert, for sterkt. Når det skjer, tenker jeg på et sitat fra filmen American Beauty:

“Sometimes I feel like I'm seeing it all at once, and it's too much; my heart fills up like a balloon that's about to burst. And then I remember to relax, and stop trying to hold onto it. And then it flows through me like rain.”

Regn, regn, gjentar jeg inni meg. 

Bare la det sildre gjennom som regn. 

Jeg går inn i en gate med store, vakre bygg i varme farger. Palmetrær skyter opp langs fortauet, og kvelden er i ferd med å senke seg.

En dør står på gløtt, og jeg får et glimt av en eldre mann bøyd over papirer. På skiltet ved døren står det: Architetti Rossi. 

I enden av gaten ligger en bred trapp. Et ungt par sitter og kysser på det øverste trinnet.

Postcards from Rome…

Jeg ringer på citofonen.
– Pronto, chi è?
– Sono Thea.
– Vieni, terzo piano.

Paola, husverten, viser meg rommet. Alt er så nydelig, så klassisk, nesten intakt fra en annen tid.

Balkongen vender ut mot en vegg av grønne planter, med svak musikk og latter fra naboene. Grønne papegøyer flyr plutselig over tretoppene, og jeg sperrer øynene opp.

– Pappagalli? Så jeg rett?
– Sì sì, sier hun leende.

Noen har sluppet dem fri, og nå bor de her. Eller kanskje de har kommet fra Amerika, hvem vet?

Hun ønsker meg et gledelig opphold i Roma før hun forsvinner ned trappen. 

Jeg blir stående og lytte til byen som puster, svak musikk i det fjerne og noen som ler.

Nå er jeg her. Alene. Med dagene åpne foran meg. Dette er nesten for godt til å være sant.

Vil du lese neste del?

Den er for deg som er en kreativ person som gjerne reiser alene, vil bevege deg bort fra de travle områdene av Roma, og vil finne inspirasjon til skrivingen din.