Romas grønne lunger

En morgen møter jeg en venninne på Bar San Calisto, en av de mest autentiske barene i Trastevere – et sted der romere i alle aldre møtes over kaffe, øl og en enkel spritz, og der interiøret og prisene knapt har endret seg de siste tiårene.

– Un cappuccino e un caffè, per favore, sier vi.

Det blir to euro og ti cent. Tygg litt på den.

Hun jobber i samme bransje som meg, språk og undervisning, bare i Roma, og jeg elsker å høre om hverdagen hennes.

Et lite stikk av misunnelse når hun forsvinner avgårde på elsykkelen for å møte elevene sine.

Tenk om jeg også bodde her?

Villa Borghese – skjønnhet og ro. 

Jeg tar en taxi til Villa Borghese, vi kjører forbi gamle ruiner mens sjåføren forteller at han er født og oppvokst i Testaccio, et nabolag som fortsatt har “un briciolo di autenticità”, en kjerne av det ekte. 

– Så du tåler det godt, alle turistene? spør jeg.
– A volte è un po’ troppo, svarer han. Noen ganger blir det litt mye.

Han forteller om dager hvor hundre mennesker fra samme reisefølge prøver å krysse gaten mens alle biler venter. Slike dager kommer jo alle for sent på jobb!

I parken venter Julie fra Instagram-kontoen Julie i Roma på meg! 

Jeg har ikke møtt henne før, men hun abonnerer på Historier fra Italia, og jeg gleder meg til å snakke med henne – både om det, og om livet hennes her!

På kontoen sin deler Julie bilder og små filmer fra sitt eget Roma, slik hun opplever byen på lange gåturer med hunden sin. Et Roma som fremstår rolig, litt underfundig og nesten filmisk.

I det vi møtes, kjenner jeg en umiddelbar ro.

Julie er på tur med hunden sin, og Villa Borghese er som en grønn oase med lange, brede stier under høye pinjetrær, fuglesang og velkledde turgåere.

Her puster Roma på en annen måte – mykere, roligere.

– Denne delen av parken er ganske stille, sier Julie. Det er mer folk rundt Pincio-terrassen, oppe ved utsiktspunktet og “klokken”.

Lille Louie springer glad og fornøyd ved siden av oss mens vi går, og vi møter mange velkledde italienere på tur med hunden.

Julie forteller: 

Da vi kom til Roma, forstod jeg hvor heldige vi var som hadde hund.

Roma er jo “hundenes by”, visste du det?

Og det er en så fin måte å komme naturlig i snakk med folk på! Romere elsker å slå av en prat om hundene sine. Men så opplevde jeg at de ble forvirret når jeg sa hva Louie heter.

De forvekslet det med “lui”, som jo betyr “han” på italiensk. Derfor har Louie fått eget italienske navn her i Roma, nemlig Luigi!

Italienerne ler litt når jeg sier det, jeg tror kanskje det er litt sånn bestefar-navn, litt som når en hund heter i Norge “Bjarne”. 

Vi finner en kafé. Plutselig dukker noen hun kjenner opp.

– Ciao Julia!
– Ciao Julie!

De ler. Barna deres har gått på samme skole, og slik ble de kjent.

De går på pilates sammen og møtes til kaffe her i parken med jevne mellomrom.

Det høres unektelig ganske fantastisk ut, ymter jeg. Er det virkelig så bra?

– Honestly? We’re living our best life, sier venninnen.

Jeg tar imot det som kanskje er den beste americanoen jeg har smakt: varm kopp, ren smak, et lite støt som sitter. Rundt oss vaier det grønne rolig.

– I believe you, svarer jeg.

På vår lille vandring blir jeg bedre kjent med Julie i Roma. Hun forteller at familien fikk muligheten til å flytte hit da mannen hennes fikk jobb i byen.

Det har vært en stor omveltning – særlig for barna, de går på internasjonal skole og har både internasjonale og italienske venner. Alt det sosiale, språket, kulturen, og ikke minst logistikken: å kjøre gjennom Roma i morgenrushet på vei til skolen!

Men så er det bare så verdt det, sier hun.

– Det er en enestående mulighet. Jeg har aldri før kjent meg så sanselig til stede. Hver dag oppdager jeg noe nytt.

Emily in Paris og Emily in Rome 

Julie viser meg en rolig gate som leder tilbake mot Il Corso. Derfra finner jeg veien til et par butikker jeg vil innom – og en liten guilty pleasure: restauranten der en scene fra Emily in Paris ble spilt inn.

Netflix-serien Emily in Paris, elsket og hatet i like store doser, er kjent for å vise et Paris mange ekte parisere ikke kjenner seg igjen i.

Alt er blankere, penere, mer pastell. Og nå har Emily altså funnet veien til Roma. Hvordan skulle det gå?

I seriens fjerde sesong får Roma spille seg selv – som en romantisk, filmatisk drøm.

Emily ankommer byen på Vespa sammen med den nye italienske kjæresten Marcello, og vi får servert en klassisk reiserute: Trevifontenen, Colosseum, Forum Romanum og Spansketrappen. 

Referansene er tydelige. Scenene foran Trevifontenen spiller bevisst på Roman Holiday, og Audrey Hepburns ikoniske Roma-blikk ligger som et bakteppe. 

Dette er ikke Roma slik det er, men Roma slik vi liker å forestille oss det – som idé, fantasi og forelskelse.

Emily in Paris er ikke ment å forstås med hjernen på høygir.

Som en anmelder skrev: “shut off your brain and watch”.

Gjør man det, er det lett å la seg rive med. For stedene serien bruker i Roma er unektelig vakre – enten det er intime restauranter, elegante hoteller eller antikke kulisser badet i kveldslys.

Livet i Romas gater – derfor elsker jeg å reise alene. 

Det jeg elsker mest med å være alene i Roma, er friheten.

Jeg går og går – og kommer meg aldri hjem!

Sånn var det da jeg bodde her også.

Du skal inn den ene gaten, men forføres av en annen, og innenfor der, en skjult bygård, eller en kafé, eller takterrasse du aldri har sett.

Om kvelden verker føttene mine - men persiennene som kan stenges helt og mørklegge alt, bringer meg likevel dyp søvn.

Og om morgenen er det bare å ta en ny espresso - og la alt sammen starte på nytt, med nye steder.

Hver sving byr på nye gater jeg aldri har sett, selv om jeg en gang bodde her. Som et levende eventyr, uendelig og uten plan.

En kveld ender jeg på Ombre Rosse, en liten restaurant omgitt av grønne trær. Lå ikke den i sentrum før, i Trastevere? Den må ha flyttet.

Jeg får ekstremt lyst til å sette meg den ved et av de små bordene med lyslenker langs sidene og varmen som fortsatt ligger i lufta selv om det er mørkt.

Skal jeg våge det, alene på restaurant? 

En av kvinnene jeg deler leilighet med, ga meg et tips: Sett deg på et utebord, sa hun. Der er det alltid mer å se på enn inne. Det er litt som å sitte foran en åpen scene.

Hun hadde et annet triks også, hun hadde skisseblokk. Hun brukte å skissere ned stedene hun var på når hun reiste.

Den samme kvinnen, hun kan være i sekstiårene, fortalte forresten at hun hadde opplevd mye uhøflighet i Italia.

 – They are so rude everywhere! Sa hun.

En dag som hun stod med stor koffert på bussen, hadde hun nesten ikke kommet seg av.

Hun hadde sagt: If you don’t move, I will have to push you!

– Har du prøvd å si scusi? spurte jeg.

– Yes yes. Many times.

– Hvis du legger til permesso, da, foreslo jeg. Scusi, permesso. Ingen kan la være å flytte seg da.

– I don’t care, sa hun og trakk på skuldrene. I’m just here for the sights.

Jeg kjenner at det er helt annerledes for meg. Jeg bryr meg kjempemye om hva folk sier til meg, særlig når jeg reiser alene.

Både en fordel og en ulempe, kanskje. Jeg blir veldig preget av frekkhet. Og gjør mitt aller beste for å være hyggelig.

Å spise alene: Ombre Rosse og skisseblokken

På Ombre Rosse er det ingen problem. Servitøren er en hyggelig ung kvinne som gir meg et nydelig lite bord, perfekt for én pers.

– La pasta all’amatriciana e un bicchiere di vino rosso, per favore.

– ll vino della casa? È un Nebbiolo. 

– Sì, sì, perfetto. 

Jeg har ingen skisseblokk, men jeg har en skriveblokk. Det er jeg takknemlig for. Mens jeg sitter der og skriver litt, tikker det inn en melding fra kollegaen min, Dalila som er fra Ravenna hvor Dante er begravet: 

 – Jeg er ferdig med historien, Bryllup i Napoli. Nå får du endelig vite overraskelsen!

Jeg åpner mailen på telefonen og sluker hele teksten.

Jeg hadde mine anelser, men nå blir det bekreftet: Historien ender på det mest romantiske vis!

Jeg kan nesten ikke vente med å publisere denne historien i læringsportalen så elevene mine kan lese den. 

Maten min kommer og Roma smelter i munnen min.

Et autentisk nabolag og en god restaurant i Roma

På vei hjem oppdager jeg en piazza som virker ganske turistfri og chill, det er Piazza San Cosimato. 

De lokale (tror jeg) sitter i sensommervarmen med et glass, barn og familiar henger på lekeplassen og de litt eldre spiller fotball over hele plassen. 

Jeg går inn på DressUp.Roma, dratt inn av t-skjortene med morsomme romerske slogans.

– You want to try?

Sier hun som jobber der, vi fortsetter slik en stund, jeg snakker italiensk og hun engelsk, inntil hun merker at jeg faktisk kan italiensk. 

Da endrer noe i henne, det er som om hun våkner fra turistmodus. Vi begynner å prate. 

Hun heter Raffaela. Hun forteller om nabolaget, som jeg trodde var autentisk, men som hun forklarer er for de aller rikeste i Roma.

Få har muligheten til å bo her, de fleste som eier noe, leier ut og bor et annet sted.

Selv kjører hun langt ut av byen etter at hun er ferdig på jobb.

Hun forteller at hun er ganske sliten – Roma er hektisk, folk spiser til alle døgnets tider, det finnes ikke lenger en ekte pausa pranzo. I helgen er det også et kjør. 

 – Søndagstur i sentrum? Det gjør vi aldri mer. Vi drar ut i det grønne, sier hun. Søker freden. 

 – Når dere skal spise, da, er det ut av sentrum da også? 

 – Vi går til Sora Lella, sier hun, og nikker mot en av “pynteputene” sine, som viser Sora Lella, en legendarisk romersk skuespiller og restauranteier, kledd ut som Superman.

– Sora Lella er et av de få stedene man fortsatt kan få autentisk, romersk mat. 

Trattoria Sora Lella ligger i Via di Ponte Quattro Capi, og serverer fortsatt ekte romersk mat. 

 – Ciao amore, sier Raffaele, idet tenåringssønnen hennes kommer inn døra, han har vært på skolen og de skal dra sammen hjem.

 – Hun her kommer fra Norge! sier hun til ham. Og så til meg:

 – Du skjønner, søsteren min skal til Norge for å se nordlyset i vinter.

Hennes store drøm er å se det, alt det der grønne på himmelen, alle de dansende fargene. 

 – Tror du hun får se det? spør gutten.

 – Det tror jeg! sier jeg.

Et sted for tanken

Jeg sitter på benker i stille gårdsrom, på balkongen min med morgenkaffe, eller ved skrivebordet på rommet mitt.

I Roma er det som om tankene får mer plass – ikke fordi byen alltid er stille, men fordi den er så levende at du kan slippe kontrollen litt. 

Du trenger ikke finne på noe. Du kan bare være her.

Når jeg blir sulten, tar jeg ofte bare noe i hånda: en arancino, en pizza al taglio – eller jeg går innom et mini market og plukker med meg noe fra ferskdisken: grønnsaker i sesong, små antipasti, noe enkelt som smaker overraskende godt.

 Å kjøpe mat på Mini market eller supermercato er gøy og nostalgisk for meg. Dette kostet 5 euro. 

Italia har alltid vært et sted for tanken – for kunsten, litteraturen, filmen.

For meg blir det som en strøm som blander seg inn i skrittene mine mens jeg går, og i alt jeg skriver ned. 

Og hva er vel bedre, for meg som italiensklærer, enn å filme til undervisningen min og svare elevene mine herfra?

Det var ekstra gøy å åpne undervisningsportalen min og svare elevene mine på oppgavene deres når jeg kunne skrive “Saluti da Roma!” på slutten. 

Jeg filmer små videoer til nettkursene mine på balkongen – og det føles litt som et lite triks: som om Roma låner stemmen sin til undervisningen.

Kanskje er det nettopp kontrasten – livet mitt i Norge og disse korte, intense turene – som gjør at Italia alltid griper meg så sterkt. 

Roma minner meg om hvem jeg var. Og hvem jeg fortsatt kan være, når jeg gir meg selv tid. 

Og hvis du sitter hjemme og drømmer om å reise alene: Ta det som et tegn.

Du trenger ikke “få med deg alt”. Du trenger bare å komme deg hit – og la byen møte deg, i sitt eget tempo. 

Takk, Roma, for at du alltid tar meg imot.