Del en av Theas Romaguide i fem deler

Klikk deg mellom sidene ved hjelp av knappene eller menyen øverst, eller les side for side ved å klikke deg videre til neste del nederst på siden.

Roma er en by som kan gjøre deg svimmel. 

Skjønnheten, tempoet, lydene, lag på lag med historie – og kanskje følelsen av at du må få med deg ALT?

Og ikke minst, at du må gjøre det mens du befinner deg i en evig kø, sammen med alle de andre som vil ha sin bit av den samme kaken som deg!

Derfor har jeg sluttet å jakte på «den perfekte Roma-turen». 

I stedet leter jeg etter et annet Roma: det som åpner seg når du går lenge uten mål, setter deg et sted for deg selv, blir værende i en park, og lar omveien bli en del av planen. 

Jeg bodde i Roma i seks måneder som nyutdannet praktikant i 2011 – ekstremt forvirret, singel og eventyrlysten.

Nå er jeg tilbake, alene, for å filme undervisningsmateriale til Italiensk med Thea, skrive, spise, vandre – og kjenne etter hva Roma gjør med meg, 15 år senere.

Dette er en reiseguide for deg som vil oppleve Roma på en annen måte. Gjerne også alene.

Da jeg flyttet til Roma – uten å ha vært der før. 

Året var 2011. Jeg sto bak disken på Café di Roma, en pizzeria på Grünerløkka i Oslo, da telefonen ringte. I den andre enden hadde jeg ambassaden i Roma.

– Vi har lest søknaden din, og nå vil vi bare sjekke om du kan litt italiensk, som det står?

En hyggelig dame smalltalket med meg et par minutter. 

Så var det gjort: Jobben var min.

Jeg skulle til Roma og jobbe med kultur og diplomati – hva enn det egentlig betydde?

Monteverde

Jeg ankom Roma en varm sensommerdag, og tok 8-trikken fra Trastevere til Monteverde.

Her skulle jeg leie et rom i en liten leilighet hos noen jeg kjente litt fra studietiden i Bologna. Utleieren drev et lite kunstgalleri, og til min store glede var hele leiligheten full av moderne kunst!

Nabolaget var også hyggelig og svært rolig: skulle dette liksom være en storby?

Gianicolo-parken

Bydelen Monteverde er kjent for sin autentiske nabolagsstemning, med små kafeer og grønne bakgårder, og for Gianicolo-parken, som ruver høyt over byen med en av Romas vakreste utsikter.

Dette skulle bli mitt faste “joggested” om søndagene.

Men denne første dagen gikk jeg på en edicola og skaffet noen aviser, før jeg slang meg ned i gresset i parken.

I alt det praktiske med å flytte, hadde jeg nå begynt å tenke mer alvorlig på selve jobben. Jeg måtte danne meg et klarere bilde av den politiske situasjonen i Italia!

Tidligere den sommeren hadde jeg besøkt italienske venner i Barcelona.

En sen kveld prøvde jeg å få dem til å sette meg inn i politikken – “Kan du ikke bare fortelle meg litt om de dominerende partiene?” tagg jeg Pasquale.

Pasquale tok en serviett, tegnet noen kjønnsorganer og skrev partinavn ved siden av dem.

Sånn, sa han, før han brettet servietten sammen og kastet den på meg.

Ok ok, jeg tok hintet: Politikken i Italia kan ikke forklares på en kveld. Og: det er ikke noe folk uten videre har lyst til å diskutere med deg – i hvert fall ikke om du er utlending.

En bok som åpnet Roma for meg.

Denne dagen i parken prøvde jeg å tyde de tettpakkede sidene i La Repubblica og Corriere della Sera, før jeg til slutt ga opp og åpnet en bok jeg hadde med meg: Roma av Simen Ekern.

Jeg slukte de første sidene og kjente trakk et lettelsens sukk. Endelig.

Dette var et språk jeg kunne forstå. Situasjonen var sikkert forenklet, og “fornorsket” i sin forklaringsmodell - men det ga meg den lille basen jeg trengte. 

Boken fikk hele byen til å tre frem for meg, levende og mangefasettert.

Ekern skriver om Roma ikke bare som et historisk monument, men som en moderne storby – blodig, kaotisk og forførerisk. 

Han tar leseren med fra etterkrigstiden og frem til i dag, gjennom bakgatene der Aldo Moro ble funnet drept i bagasjerommet på en Renault 4, til møter med tidligere medlemmer av Røde Brigader, og til kvinner som bærer Mussolini-øredobber.

Jeg ble fascinert av hvordan han beskrev Fellinis Roma, og den evige jakten på la dolce vita – både den glamorøse versjonen fra 60-tallet og de mer slitte, hverdagslige bildene av dagens Roma.

Han tok meg med til Vatikanstaten, til forstedene med sine brutale høyblokker, og til steder der man ser at Roma ikke ble bygget på én dag, men nærmest på én gang, i et virvar av lag og epoker.

Mens jeg satt der, med septembervarmen dirrende omkring meg og lyden av mopeder i bakgrunnen, åpnet byen seg.

Og jeg begynte å fatte det. At det var her jeg skulle bo det neste halvåret. 

Jeg gledet meg til å gå ut i gatene, til å oppleve dette Roma selv, ikke bare som en nyansatt på ambassaden, men som en oppdagelsesreisende i min egen by.

Ambassaden lå like ved Il giardino degli aranci - appelsinhagen - med en fantastisk utsikt. Ikke langt unna ligger det berømte “nøkkelhullet” der man kan titte inn i et hull i veggen og så rett på St. Peterskirken.

Film-Roma: Nanni Moretti rett i nabolaget. 

Jeg frydet meg over å bo i samme bydel som regissøren Nanni Moretti, kjent som Italias svar på Woody Allen.

Han portretterte nettopp nabolaget mitt, Monteverde, i flere av sine vakre og morsomme filmer, blant annet Aprile.

Lurer du på hvilke italienske filmer som kan strømmes i Norge? Sjekk ut min filmguide. 

En av dagene var det åpen kino i Trastevere, og da hørte jeg noen hviske:

“Guarda, è Nanni Moretti!”

Jeg så bare snurten av ham, en høy skikkelse med litt lutrygg, men tenk, det var ham!

Jobben på den norske ambassaden i Roma – kultur, kaos og nye perspektiver 

Den første uken på ambassaden var kaotisk og fantastisk. 

Jeg ble kastet inn i nye situasjoner hver dag – situasjoner jeg egentlig ikke turte å håndtere, men gjorde det likevel. I starten gikk mye over hodet på meg, men etterhvert begynte jeg å henge med. 

Ambassaden bestod av lokalt ansatte, faste, og diplomatene som jobbet opptil to år av gangen. 

Min jobb var å pleie det kulturelle forholdet mellom Norge og Italia, og jeg kunne påvirke mye av arbeidsoppgavene mine selv. Jeg lærte noe nytt hver dag, og fortsatt når jeg tenker på det, føles det litt som en drøm.

Best husker jeg en stor marmorutstilling med nordiske og italienske kunstnere som hadde hugget ut skulpturene sine i marmorbruddet i Carrara. 

Og åpningen av museet for moderne kunst MAXXI.

Avslappede sammenkomster i vakre omgivelser - Romas spesialitet!

Om kvelden var det vespaturer, aperitivi og endeløse gåturer i det smellvakre, viltre, men også stille, Roma.

Et lekent Roma – centri sociali, stillhet og tilfeldige kvelder.

Når jeg skulle ut med folk fra Roma, bar det alltid rett ut av byen – til centri sociali, gamle fabrikkbygninger som var gjort om til kulturhus og feststeder. 

Vi spiste pasta fra store gryter, vin som kostet ingenting, pratet, danset.

Noen ganger var det sammenstøt i gatene, manifestazioni, det var snakk om “i neri”, en ny og skremmende politisk bevegelse der de ekstreme høyre og ekstreme venstre slo seg sammen i rent sinne.

Et ord man lærer raskt i Roma er manifestazione - demonstrasjon. De er det mange av.

Et annet viktig ord er scipoero (streik), som gjør at det meste av byen stopper opp en stakket stund, det samme gjaldt snøfallet i januar som fikk det meste til å gå av skaftet.

Jeg elsket det. Alt kaoset, alt jeg ikke forstod, men nesten… så nesten at det verket litt i hjernen.

Stillheten i den store byen

Og likevel er det jeg husker aller mest stillheten – å gå rundt i Roma for meg selv, i sol eller lett tåke, gjennom trange smug og stille piazzaer. Kanskje var jeg litt ensom, lurte på hvordan livet ville bli.

Tidlig en novembermorgen kunne Pantheon være nesten folketomt, og en kald januardag på min 28-årsdag sto jeg på Piazza Navona, og det føltes som hele plassen, hele den fontenen, sto og fosset vann bare for meg. 

Kvelder uten planer hvor det plutselig tikket inn en melding med det koseligste av alle spørsmål: Ceniamo insieme? - Skal vi spise middag sammen?

Her kan du lese og lytte til noen som snakker italiensk

Pasolini, Pigneto og et annet blikk på Roma

I løpet av tiden på ambassaden, åpnet Roma seg sakte, men sikkert opp for meg og viste seg sitt indre. Blant annet gjennom verkene til Pier Paolo Pasolini. 

Det var en stor utstilling viet ham mens jeg var der, og plutselig så jeg ham ikke bare som et navn man bør kjenne til, men som en ekte person. Han var så modig, så forut for sin tid. Og jeg kjente sorg over det voldelige drapet på ham. 

På Det norske institutt i Roma viste de Mamma Roma av Pasolini, og en venn introduserte meg for dokumentar Comizi d’amore.

I Comizi d’amore (på engelsk, Love meetings), fyker Pasolini fra Nord- til Sentral- til Sør-Italia, i by, land og strand, med kamera på slep, og stiller spørsmål om kjærlighet, seksualitet og moral – temaer som den gang var nesten utenkelige å snakke åpent om.

Han lytter mer enn han forklarer, og det er nettopp det som gjør filmen så sterk.

Pasolini førte meg også til Pigneto, bydelen i øst der han levde, arbeidet og fant sine historier – langt fra det monumentale Roma. 

Med Pasolini i bakhodet forstod jeg bedre hvorfor Roma aldri lar seg “oppsummere”. Den er ikke én by, men mange.

Hvis du vil besøke Roma utenfor bymurene, kan jeg anbefale Pigento!

Et livlig område med mange spennende utesteder, kafeer og spisesteder. 

Det har et ungt og alternativt preg, men med tiden er det blitt hippere og mer variert enn det opprinnelig var.

Og du finner selvsagt langt billigere priser enn i sentrum!