Romas hippe hjerte – Monti!

Jeg våkner tidlig og legger i vei mot Monti, en ung og livlig bydel med gamle verksteder og nye konseptbutikker, små vinbarer og håndverkskafeer. 

Her er det fint å bli sittende på en trapp eller et hjørne og bare se på livet som glir forbi. 

Monti har fortsatt noe uanstrengt og lokalt over seg, selv om det har blitt mer populært med årene. Og selv om det ligger utrolig nært Colosseum, som jo alltid er smekkfullt med turister.

Og jeg elsker fortsatt fontenen i Via dei Serpenti, som jeg brukte å avtale møter med vennene mine som utgangspunkt for kvelden, samt det lille spisestedet Ai Tre Scalini.

Ai tre scalini definerer seg som una bottiglieria og har hele ytterveggen dekket av eføy. Her har jeg kost meg mange kvelder med en av de små tavleskrevne rettene som “la parmigiana di melanzane”, servert i en liten, ildfast form og så god at du ikke kan snakke.

Bli med på Gelato-ruten min i Roma.

Bli med på Gelato-ruten min: Trevi, Venchi og en hemmelig hobby

Her tar jeg deg meg forbi fontenener, gjennom isbutikker, forbi folkemengder og frem til steder hvor inspirasjonen bølge fritt - iallfall gjorde den det for meg!

En annen fontenefavoritt er Fontana delle Tartarughe i det jødiske kvarteret. 

Den ble anlagt på slutten av 1500-tallet, og de små skilpaddene som gir fontenen navn, kom først til senere, hvorfor vet jeg ikke, men det er dette som gjør at den føles så lett tilnærmelig og leken!

Jeg har veldig lyst til å se Fontana di Trevi også, og jeg husker jo at det var folksomt her, men: Var det virkelig SÅ vilt?

En servitør fortalte meg at Roma i 2025 var inne i et katolsk pilgrimsår (Giubileo), som feires hvert 25. År.

I dette året fikk byen titalls millioner besøkende til Roma, så det kan være grunnen til at trykket står ekstra på.

Jeg driver med i et hav av mennesker, kameraer, latter og folk som poserer foran selfie-stenger, i smågatene rundt selges limoncello i parfymelingnende flasker, folk tvinner spaghetti ved bord med rødrutete duker, kelnere står rundt og flørter, og vi befinner oss alle i en slags felles kø, eller skal jeg si en parade, mange holder is i hendene.

Jeg har forresten en hemmelig hobby i Italia: å se på ansiktene til folk idet de smaker på isen sin, liksom synker inn i den. 

Det er ikke som på film, der folk gjerne smiler, det er et konsentrert uttrykk, blikket er først festet på selve isen, deretter siger det utover gaten, opp mot monumentene. Total blizz!

Selv setter jeg kursen mot Venchi, som jeg har hørt mye positivt om. Lokalet er stilfullt som en italiensk gullsmed, men oi, seks euro for en gelato! Stivt.

Men Venchi er først og fremst et ærbødig italiensk sjokolademerke, etablert i Piemonte i 1878 av Silviano Venchi.

Det merkes på smaken: isen er tung, fyldig og sjokoladefokusert, med mange veganske varianter basert på kakao og nøtter – ikke bare frukt og is. 

Det er bra for meg som ikke tåler kumelk. Jeg velger en kombinasjon av gianduia, frutti di bosco og limone. Blizz!

Venchi er ikke gelato artigianale i streng forstand, men det er gjennomført, intenst og kompromissløst på sin måte. Absolutt veldig god. 

Andre artikler om sjokolade som kan være interessante: 

Italiensk kakao

Sjokolade fra Torino

Artigianale - et kvalitetstegn

En annen isbar jeg følger på instagram, er Gelateria del Teatro, de lager gelato artigianale. 

Artigenale er det du alltid burde se etter i Italia, fremstilt i småskala, med naturlige ingredienser, en motsats til alt som er ultra og multi, enten det gjelder klær, interiør eller det spiselige. 
 

Jeg er fascinert av hvordan de alltid bruker frukt i sesong og lager det selv i sitt lille laboratorio. Hvis du drar dit, fortell meg hva du synes.

Artigianale, på engelsk “artisan”, er noe jeg alltid går etter i Italia, uansett hvilket produkt det gjelder.

En kafé der jeg kan puste og skrive

Når skjønnheten og minnene blir for mye, trenger jeg et sted å skrive.

Italia har mange kule barer, men det finnes få av de stedene hvor man kan sitte med laptop eller bok i timevis og bare bestille en kaffe uten å få dårlig samvittighet. 

Kanskje i Milano, dronningen av start-ups, men i Roma? Ikke så lett, synes jeg.

En venninne tipser meg om La Caffetteria på Chiostro del Bramante, like bak Piazza Navona.

På veien dit får jeg et lite støkk: Bar della Pace er forandret. Ikke borte – men pusset opp, uten den ville eføyen som pleide å omfavne fasaden. En håndfull eldre herrer sitter på hver sin stol i gaten.

Har har det skjedd noe!

– De måtte stenge og restaurere. Nye eiere nå, sier den ene.

Men det er fortsatt det samme stedet. Vi prater litt og jeg får så lyst til å ta et bilde av dem. 

– Dere så fine, ramler det ut av meg. – Får jeg lov?

Et par av den nikker vennlig, men mannen lengst ut rister på hodet. 

– Non mi va, sier han: Jeg har ikke lyst.

Straks kjenner jeg en brennende skam. Så slitne de må være av folk som meg med mobilkamera på jakt etter det ekte romerske. 

Dag ut og dag inn og langt ut i natta. Kan de ikke bare få sitte her, i sin egen gate, og småprate i fred? Jeg takker dem varmt for den fine praten og går.

Chiostro del Bramante

Chiostro del Bramante er et stille, skjult renessansekloster midt i Romas travle sentrum som i dag fungerer som kunstgalleri med skiftende utstillinger.

Men her finnes også en helt spesiell museumskafé som venninnen min har fortalt meg om, og det er dit jeg vil nå.  

Jeg leser på en liten plakett at klosteret ble tegnet av Donato Bramante rundt år 1500, bygget for kardinal Oliviero Carafa som en del av komplekset til kirken Santa Maria della Pace.

Inne i bygget er det en skranke, og man kan kjøpe billett til galleriet, eller bare besøke kafeen.

Jeg går opp trappen som er malt i klare striper og kommer til annen etasje, som er en slags innendørsterrasse med bord langs hele fasaden, der man kan se rett ned i klostergården.

For anledningen dekket med blomstermalerier – men også opp mot taklandskapet og Romas klokketårn under en klar blå himmel. 

Denne kafeen er noe helt spesielt!

Bortsett fra en håndfull mennesker som sitter spredt ved de små bordene, er det ingen her.

Florlette gardiner med blomstertrykk vaier fra det skyhøye taket og en søt, grønn duft ligger i lufta, som nyklipte urter og appelsinblomst!

Jeg bøyer meg over rekkverket og ser ned på det blomsterdekte gulvet. Det går nesten rundt for meg av all denne skjønnheten. 

Inne i kafeen blir blomstertemaet mer instendig, og jeg går automatisk mot buegangen som leder inn til et annet rom, til kirken ved siden – og her blir stående helt stille.

For dette har jeg hørt om. Her åpenbarer Sibyllene seg – Rafaels fresker fra 1514 – malt for å ses ovenfra, fra dette stille nivået i klosteret.

I slike øyeblikk er det litt vanskelig å være alene, det er nesten som om kroppen er for liten til å romme alt.

Løsningen er å skrive.

Gårdsrommet er likevel der jeg vil slå meg ned, kjenner jeg, for her er det så svalt og lyst og drømmerisk!

Jeg går i barren og bestiller et glass hvitvin, hun sier hun skal bringe det til bordet.

Jeg går under rundbuene i hvit stein mens det gylne romerske dagslyset flommer inn, et svakt ekko av stemmer som blander seg med klirr fra kopper. Hvor skal jeg sette meg? Det er fint overalt!

Under meg hviler klosteret; over meg skimrer tårnene til Santa Maria della Pace.

Tastene klikker, lyset mykner.

Her, mellom renessansebuer og blomstertrykk, skriver jeg ned ideer til Historier fra Italia – fortellinger der elevene kan øve seg på å lese og lytte til lettlest italiensk, en rolig plass å være i språket på.

Det er så mye jeg vil skrive om. Det er så rikt å få være i Italia.

Vil du lese neste del?