Bli med til Santa Maria di Castellabate
– en badeby der italienerne selv ferierer
Thea, det du hvor mange reisetips og artikler som ligger på nettsiden vår?
"Nei, fortell meg!"
Det er mer enn 125 ulike artikler, guider og reisetips! Og det kommer stadig flere!
Idé, tekst, foto og video: Thea Marie Dolva og Roger Hol
Digital utvikling og struktur: Roger Hol
Santa Maria di Castellabate
Drømmer du om Italia slik italienerne selv opplever det?
I denne historien tar jeg deg med til Santa Maria di Castellabate, en sjarmerende badeby sør for Napoli, der livet fortsatt lever i et roligere tempo.
Her finner du lange strender, krystallklart vann, små familieeide butikker, gode restauranter og en helt spesiell følelse av fellesskap.
Dette er et sted hvor barna fortsatt løper fritt mellom stranden og lekeplassen, hvor naboene kjenner hverandre, og hvor du kan få kjenne det ekte italienske blandet akkurat passe tilpasset oss tilreisende.
I denne fortellingen om vår tur til Santa Maria di Castellabate får du tips til ting å oppleve, hvor du kan handle frukt, grønnsaker og andre lokale råvarer, tips til restauranter, strender og utflukter og bli med på et tilfeldig møte med en mann jeg traff under oppholdet
Og helt nederst på siden får du møte ham.
Det møtet ble nemlig til en liten fortelling som jeg senere laget for studentene mine – med italiensk lydfil, italiensk tekst og norsk oversettelse.
Historien starter i Napoli
Med min evige fascinasjon for Napoli, og lysten på å oppdage nye steder, begynte jeg å gruble på hvor familien min og jeg kunne tilbringe noen uker i Italia.
Ikke altfor langt fra Napoli (som vi ville innom), men heller ikke midt i turiststrømmen.
Jeg hadde min luna di miele – som jeg synes er verdens vakreste uttrykk, honningmåne! – på Ischia.
Procida står fortsatt på listen. Men hva med alle disse stedene lenger sør, langs kysten som ikke havner på forsiden av reisemagasinene?
I en artikkel leser jeg at det er hit napolitanerne selv drar på ferie. Da blir jeg umiddelbart nysgjerrig.
Santa Maria ligger “sul mare”, altså “på”/ved havet. Hele byen vender seg mot vannet.
Den ene stranden avløser den andre, avbrutt av små passasjer, restauranter, brygger og lave murvegger og moloer der folk fisker, eller bare står og ser utover.
Sønnen min flyr ned trappen med skateboardet sitt før vi andre rekker å få av oss sekkene. Bilene kjører så sakte at jeg lar ham gå alene over gangfeltet.
Da han kommer over på den andre siden, snur han seg og vinker opp mot balkongen.
Jeg vinker tilbake. Shit pomfritt. Vi bor på stranden.
Santa Maria di Castellabate er ennå ikke blitt et sted som dukker opp overalt på Instagram. Et par stemningsfulle videoer og noen bilder av krystallklart hav er det eneste jeg finner. En liten perle? Kanskje.
Se denne korte videoen:
Det står at vannkvaliteten er blant de beste i Italia, og at flere av strendene har fått den prestisjefylte Blått Flagg-sertifiseringen.
Fra det øyeblikket vi hopper ut av taxien som har hentet oss i Agropoli, kjenner jeg at vi har kommet til et sted som er annerledes.
Det lukter friskt av sjø.
Og ikke bare litt.
Friskt saltvann. Solvarm tang. Den rene lukta av il Mediterraneo. Jeg trekker pusten dypt flere ganger. Akkurat den lukten blir noe av det jeg husker aller best fra oppholdet.
Foran oss ligger et hav som er så klart at det nesten er uvirkelig. Små bølger skyller inn mot den lyse, finkornede sanden. Fuglene glir langsomt over vannflaten.
Før vi kom hit, klarte jeg aldri helt å forstå hvordan byen så ut og hvor leiligheten vår lå. Var det en ekte strand vi så på bildet, eller en slags hav, og så måtte man gå for å komme til la marina, altså bystranden.
Som så ofte i Italia skjønner jeg det først når jeg står der. Så la meg forklare!
Fra balkongen kan jeg følge med på det lille livet som utspiller seg under oss.
Jeg ser Ivo se seg til høyre og venstre og gå over fortauet, forbi den lille fiskerestauranten og baren, over på den åpne plassen ved siden av moloen og stranda.
Noen spaserer langsomt, andre står og prater. Et par gutter kjører forbi og tar noen triks med syklene sine.
Lyden av bølgene er konstant. Ikke høy, men bare veldig til stede.
Vi kommer oss ned vi også og drar ut på oppdagelsesferd!
Langs stranden går en ganske bred lungomare, strandpromenade, kantet av høye palmer som svaier forsiktig i vinden.
– Hva er det dette minner om? sier jeg til mannen min.
Han ser bortover promenaden.
– Miami?
Det er noe med palmene, lyset og den avslappede stemningen. Folk sykler forbi. Noen sitter på benker og spiser is. Andre rusler langs havet med hendene i lommene.
Sjøfareren Nicola hadde fortalt oss at hovedgaten, il corso, gikk parallelt med stranden.
Alle de små smugene, i vicoli, leder opp til den.
Sjåføren Nicola hadde fortalt oss at hovedgaten, Il Corso, gikk parallelt med stranden.
Vi følger de små smugene oppover.
– Oi, sier mannen min. Her var det jo ganske flott.
Et castello som troner over by og hav, et lite centro storico med en kirke og en nydelig trapp som leder opp til en hovedpiazzaen.
Santa Maria er ikke et sted som forsøker å imponere deg ved første blikk.
Det er ingen overveldende skjønnhet.
I stedet er det mykt mot øyet. Pastellfargede hus. Klart vann som skyller inn mot stranden. Palmer som beveger seg forsiktig i vinden. Og hele tiden denne duften av sjø.
En beskjeden skjønnhet og upretensiøse folk.
I starten er det litt forblåst og varmen har ikke helt tatt tak. Vi er tross alt bare i midten av mai, men for oss nordboere er det jo strandvær.
Det føles som en scene fra Ripley, som er filmet i Atrani. Stranden ligger nesten tom, og her er vi!
Noen få mennesker kommer ned til vannet etterhvert. De virker lokale alle sammen, bare en og annen barnefamilie som virker utenlandske.
En mann kommer i arbeidsklær. Han går bort til en kvinne som allerede sitter under parasollen deres. Kanskje er det kona eller kjæresten. De ser ut som om de har gjort akkurat dette hundre ganger før.
Vi liker oss umiddelbart.
– Finnes det en god isbar her? spør vi en mann som går forbi.
Han peker uten å nøle.
– Il Baffo. Hvis den er åpen.
Det ligger isbarer langs hele corsoen, men det er denne han anbefaler.
Vi går opp fra corsoen en liten ruglete gate, her har Il Baffo fått sitt eget skilt! Vi svinger inn et smug.
En eldre dame med bare én tann ønsker oss velkommen, og forteller oss stolt at stedet har eksistert siden 1978.
Jeg studerer menyen. De har også granita!
Granita al limone.
Granita ai gelsi, morbær
Jeg klarer ikke å bestemme meg.
– Er det sesong for gelsi nå? spør jeg.
– Ikke helt. Men vi har konservert dem fra i fjor, svarer damen.
Jeg tar den.
De andre velger is og alle smaker på hverandre.
Il cioccolato fondente smaker intenst av kakao. Sitronisen er syrlig og frisk på den måten bare italienske sitroner kan være. Granitaen min er full av ekte, søte morbær.
Et øyeblikk blir jeg sendt mange år tilbake i tid, til første gang jeg smakte granita, den gang var det med fiken, og jeg kjente meg helt glupsk!
Vi går gjennom en liten passasje og ut mot havet. Setter oss på en mur. Ser utover vannet.
Vi er i Italia.
Neste morgen tar sønnen min og jeg en kombinert skate- og løpetur langs vannet.
Det føles fritt.
Jeg elsker å komme til en ny italiensk by der jeg ikke kjenner noen.
Alt er fremdeles uoppdaget.
Jeg vet ikke hvem jeg kommer til å møte. Hvilke samtaler som venter. Hvilke historier som skjuler seg bak de åpne balkongdørene og livlige bardiskene.
Kanskje kommer jeg til å bli kjent med noen, kanskje ikke.
Men nettopp den følelsen elsker jeg.
Den første morgenen i en ny by.
Når alt fremdeles er mulig.
Lukten av nybakt brød siver ut fra et bakeri. En eldre mann vasker fortauet utenfor huset sitt. Noen bærer ut et skilt. Kaffekopper klirrer. Fra strandbaren spiller de Loredana Berté.
En mann legger fra i trebåten sin.
Byen er i ferd med å våkne.
Ute i steinrøysa ved havet oppdager vi noe som får oss til å le.
Der står en fargerik parasoll med en solstol under.
Og i stolen ligger det en liten svart katt sammenkrøllet med lukkede øyne. Jeg vil ta bilde, men Ivo sier: Ikke vekk den!
Neste gang vi går forbi, sitter det en mann der.
Han har en hund liggende under stolen og en bok i hånden.
Det er tydeligvis hans faste plass.
Parasollen har han bundet fast mellom steinene.
Kanskje er han baker. Kanskje fisker. Kanskje har han et annet yrke som gjør at han er ferdig med arbeidsdagen før resten av byen.
Han holder boken i de lange, smale fingrene, men han leser ikke.
Han bare sitter der og ser utover havet.
Hunden sover.
Bølgene slår mot steinene.
Dette er det gode liv, tenker jeg.
Dette er rikdom.
Å falle inn i rytmen
Vi får fort en favorittstrand: vår egen. Den som ligger rett utenfor huset.
Ikke fordi de andre strendene bortover ikke er fine – det er de.
Men det er noe eget med å kunne gå ut døren, krysse den lille gaten og kjenne sanden under føttene noen sekunder senere. Og bare stikke inn når man vil ha litt lunsj.
Vi bader i det friske vannet, som er så klart at det nesten føles som et basseng.
Når solen står høyt, kan vi se bunnen flere meter ned. Små fisk svømmer mellom beina våre, og vannet har akkurat den temperaturen som gjør at man gisper litt idet man går uti.
Frihet!
Det er ordet jeg tenker på.
Om morgenen bader vi. Etter lunsj drikker vi kaffe på strandbaren.
Om ettermiddagen går vi turer, skater langs promenaden eller tar en aperitivo mens solen begynner å synke mot havet.
Disse fiskegarnene, er det ikke kunst? Solblekede av vær og vind, de kunne vært hentet rett ut av Veneziabiennalen!
Vi handler så mye vi kan på småbutikkene.
Frukt hos den ene, brød hos den andre, ost og skinke et tredje sted.
Det går kanskje litt saktere, men det føles også mer som å bo her enn å være turist.
Ved enden av hovedgaten ligger en stor lekepark.
Rundt den sitter eldre menn på benker og følger med på livet.
De kommenterer, ler og diskuterer. Hva de diskuterer, vet jeg ikke alltid. Men de ser ut til å ha god tid. De smiler til Ivo og sier “ciao ciao giovanotto!”
Det er mye som får meg til å tenke at Santa Maria er et godt sted å være barn.
Bilene kjører sakte. Folk tar hensyn.
Barna er synlige overalt.
En formiddag ser jeg en mor som tilbringer flere timer på stranden alene med barna sine. Den minste stabber langs vannkanten. Han faller. Reiser seg igjen. Plukker opp en stein. Lar bølgene skylle over tærne.
Ingen har det travelt. Ingen skynder på ham.
Slik vokser han opp.
Den store åpne lekeparken rett ved il Corso står som et lite symbol på noe av det samme: Her har barna fått sin naturlige plass.
Noe annet vi legger merke til:
Døren nede hos oss står nesten alltid åpen.
Folk kommer og går. De stopper opp. Slår av en prat med dem som jobber i baren. Hilser på naboene. Etter hvert vet alle hvem vi er også.
Tania, som bor i første etasje, forteller at det skal være la sagra del pescato på lørdag.
En fiskefestival!
En annen mann forteller oss at vi burde leie bil og kjøre ut til en odde lenger sør. Der kan vi gå gjennom skogen og komme frem til små strender og utsiktspunkter. Vi vurderer det.
Men samtidig har vi det jo så fint akkurat her. Vi bader. Spiller frisbee. Leser. Skriver.
Jeg filmer litt til innhold jeg skal lage til studentene mine og snakker italiensk med folk jeg møter.
Det jeg elsker når jeg reiser, er at det som ligger hjemme, gradvis blir litt mindre viktig.
Innkjøpslister. Praktiske ting. Små bekymringer. Alt glir litt i bakgrunnen.
Etter hvert kommer jeg inn i min egen boble.
Der kan jeg konsentrere meg om arbeidet mitt, om å undervise i italiensk, lese, skrive og samle inn små historier og inntrykk som senere kanskje finner veien inn i læringsportalen min.
Men én ting er det absolutt alle forteller oss: Vi må dra til Castellabate.
De skiller konsekvent mellom byen nede ved havet (Santa Maria) og den gamle landsbyen oppe i høyden.
– È bellissimo, sier en dame jeg kommer i prat med ved den mobile frukt- og grønnsaksbilen som ruller inn en morgen.
Jeg blir nesten høy av å se på alle varene.
Kurver med sitroner. Tomater som dufter tomat. Fersk basilikum. Aprikoser. Løk.
Jeg tar bilder, filmer og stiller spørsmål i alle retninger.
– Dere må dra dit, sier hun. De spilte inn en film der oppe. *Benvenuti al Sud*. Fa ridere! Den er morsom. Dere må dra dit.
Her ser vi kulissene fra den populære italienske komedien Benvenuti al Sud («Velkommen til sør»).
Filmen handler om en postmester fra Nord-Italia som mot sin vilje blir sendt til Sør-Italia.
Han forventer kaos og problemer, men oppdager etter hvert gjestfriheten, humoren og livsgleden i sør – og ender med å bli glad i stedet han først fryktet.
– Kan man ta buss opp dit, eller? spør jeg.
– Jeg vet ikke. Ja da. Sikkert. Har dere ikke bil?
Alle her har visst bil. Så ser hun på meg.
– Og De er lærer?
– Ja, jeg lærer bort italiensk.
Hun snur seg mot fruktselgeren.
– Har du hørt? Folk lærer italiensk i Norge!
– Ja, sier han. Hun filmer meg slik at elevene kan lære navnene på grønnsakene.
– Jeg vil ha løk også, sier damen.
– Rødløk fra Tropea eller vanlig?
På dette punktet går samtalen over i en lokal dialekt som jeg bare så vidt klarer å følge. Jeg oppfatter nok til å forstå at det handler om pris!
Jeg tar med meg lasset av godsaker hjem, og håper vi klarer å spise opp alt før vi reiser videre.
Jeg elsker å lage mat når jeg er i Italia.
Ikke fordi restaurantene er dårlige eller dyre, tvert imot!
Men fordi duften av frisk basilikum og matlaging generelt gir meg følelsen av å bo her.
Om så bare for en liten stund.
Det går en liten buss opp til Castellabate, men jeg skjønner ingenting av rutetabellen. Så kommer heldigvis en liten hvit buss, folk kommer ut og jeg titter inn for å snakke med bussjåføren.
– Mi scusi, a che ora passa nel pomeriggio?
– Alle sei meno venti, svarer han.
Ti over halv seks. Jeg skriver det ned.
Da vi møter opp, er det ingen buss.
Vi venter.
Og venter.
Til slutt går vi og tar en aperitivo fordi både humøret og blodsukkeret er på vei ned.
– Den kommer klokken syv, sier mannen i baren.
Og det gjør den!
Og allerede på vei opp skjønner jeg hvorfor alle har mast om at vi må dra hit, bratte åssider, oliventrær og steinmurer og stort panorama mot det åpne havet.
Og der ute, som to vakre silhuetter i horisonten, ligger Ischia og Capri. Det er snart solnedgang.
Tre eldre menn sitter på en benk og ser ut mot havet. Il dolce far niente.
Den gamle middelalderlandsbyen klamrer seg til fjellsiden. Små smug slynger seg mellom steinhusene. Bougainvillea faller ned over murene. Katter sover i døråpningene. Fra åpne vinduer hører jeg lyder og klirr.
Her oppe vokser sitrontrær, oliventrær, fiken og vill fennikel. Luften lukter annerledes enn nede ved havet. Mer jord og urter.
Og utsikten!
Jeg skjønner hvorfor folk stadig snakker om Castellabate.
Middelhavet ligger foran oss som et blått teppe med små myke “riller” i.
Solen er på vei ned. Lyset blir gyllent og mykt. Det er vanskelig å ikke stoppe opp hele tiden og bare se. Kameraet mitt kan ikke fange dette.
Og snart når vi restauranten som tre forskjellige mennesker har anbefalt oss: Bonora.
Restauranten er kjent for utsikten, de ferske råvarene fra havet og pizzaen.
Den hyggelige kelneren viser oss ut på terrassen, og jeg kjenner hvordan noe inni meg løftes idet vi kommer ut dit, til det nydelige bordet med utsikten rett ut.
Bordene fylles gradvis opp av familier, kjærestepar og vennegjenger. Jeg tenker at dette må være en av de vakreste restaurantterrassene jeg har sittet på.
Så kommer dagens fangst, il pescato del giorno.
Fiskene bæres frem på store fat, og kelnerne presenterer dem stolt, dette vil alle like, sønnen vår også, de er helt sikre!
Vi starter med en antipasto di pesce.
Små frityrstekte biter med silkemyk kjerne ligger på en kraftig tomatsaus med oliven og kapers. Det smaker hav, salt, sitron og søt tomat. Vi sluker det!
Guttene velger pizza til hovedrett. Jeg velger fisk, og et glass kald hvitvin.
Vinen er gyllen i kveldssolen og jeg kjenner på noe ømt og nostalgisk.
Kanskje er det 80-tallsmusikken. Kanskje er det utsikten som nesten er for vakker.
Eller kanskje er det fordi jeg sitter her med sønnen min, og plutselig husker hvordan det var å være barn selv, på ferie i varme land, når sommerkveldene virket uendelige.
Solnedgangen maler himmelen i lys oransje og rosa. Havet er fløyelsaktig.
Jeg ønsker at øyeblikket skal vare litt lenger. At solen skal bruke litt bedre tid på å gå ned. At vi skal få sitte her litt til.
Det blir sent før vi kommer oss av gårde, Ivo holder på å sovne.
Og taxien vi har bestilt, kommer aldri. Det er tydeligvis ikke så mange av dem her.
Så kommer en gutt løpende.
– Taxi?
Han kan ikke være mer enn tretten–fjorten år. Vi følger etter ham opp bakken. Der står moren hans. Taxisjåføren.
Hun beklager at hun ikke kjørte helt ned, hun turte ikke å snu på den smale veien, og det var dårlig dekning her oppe, forklarer hun.
Vi ler og prater.
– Det er så mange barn her, sier jeg, det er sikkert et godt sted å vokse opp.
– Ja, svarer hun. Mange som har reist bort, kommer tilbake når de får barn. Eller så blir de bare værende. Finner man arbeid, kan man få et godt liv her.
Det er et lite samfunn der alle hjelper hverandre. Hun forteller hvor mange elever det er på skolen.
Jeg oversetter for Ivo.
– Å, på min skole i Oslo er det mange flere, sier han.
Helg i Santa Maria
Etter hvert kommer varmen for alvor, og fredag kveld fylles stranden opp. Lørdag er det fullt.
Familier strømmer ut av husene sine. Besteforeldre, foreldre, barn og barnebarn. Folk hilser på hverandre overalt. Nesten alle stopper opp idet de passerer kaffebaren for å si hei til baristaene eller utveksle noen ord med stamkundene.
Strandbaren spiller den ene italienske slageren etter den andre. Lørdag morgen er hele byen i gang med å forberede La Sagra del Pescato.
En liten maskin kjører frem og tilbake over stranden og lager en fotballbane. Folk bærer bord, gryter, ovner, kabler.
Det ser ut som om hele Santa Maria er i ferd med å arrangere fest.
Vi spiser frokost på baren og går ned til stranden.
Jeg og Ivo bygger sandslott. Eller rettere sagt: Jeg bygger sandslott og håper han skal få noen italienske venner.
Heldigvis fungerer det!
– Scusi, lei è italiana?
Jeg ser opp. En gutt står foran meg.
– No, sono norvegese. Ma parlo italiano.
Han løper tilbake til vennene sine.
– È norvegese! Ma parla italiano!
Kort tid etter er de med på sandslottprosjektet.
Språkproblemet er løst.
– Kan vi hjelpe til?
– Ja, så klart! Vi trenger faktisk hjelp. Vi har jo ikke engang bøtter og spader, men det ser jeg dere har.
Klokken 19 braker det løs.
Langbordene fylles, musikken starter, klassisk napoletansk musikk.
Her serveres små delikatesser fra havet. Folk sitter spredt rundt på plaststoler og langbord.
Noen har pyntet seg. Babyer sover i vognene sine. Ungdommer flørter.
Små barn løper rundt mellom bordene. Hele byen virker samlet.
Boder med håndverk, mat og lokale produkter strekker seg langs promenaden.
Jeg kjøper en heklet rød veske.
Ivo kjøper lørdagsgodt. Utrolig ferskt godteri i alle mulige farger.
Konserten starter og fortsetter hele kvelden.
Klokken 23 synger alle med på årets Sanremo-vinnersang av Sal Da Vinci, “Per sempre sì”.
Senere kommer slagere fra Ricchi e Poveri, Domenico Modugno og Loredana Bertè.
Barna løper rundt på fotballbanen og folk danser.
– Tror du de skal holde på hele natta? spør sønnen min, som omsider er kommet seg i seng.
– Nei da, sier jeg.
Men jeg er slett ikke sikker.
Klokken ett stilner det.
Og neste morgen går alt sin vante gang. En mann får hjelp til å trekke båten sin opp på land.
Noen står ved moloen og ser utover havet. Noen går bort til madonnastatuen.
Noen prater. Andre bare står der.
Il dolce far niente.
Det er de eksperter på her.
Å bare være.
Med salt i fjeset og blikket mot havet.
Hvorfor besøke Santa Maria di Castellabate?
Hvis jeg skal oppsummere Santa Maria di Castellabate med noen få ord, må det være disse:
Rolig, trygt, varmt og ekte.
Her finner du sjarmerende små strøk, søvnige katter i skyggen, folk som hilser på hverandre og bilister som faktisk stopper for fotgjengere.
Havet er blant de reneste i Italia, og flere av strendene har fått Blått Flagg-sertifiseringen for vannkvalitet og miljøarbeid.
Santa Maria ligger i Cilento, sør i Campania.
Mens Amalfikysten tiltrekker seg millioner av besøkende hvert år, er Cilento fortsatt litt mindre kjent internasjonalt.
Landskapet er villere, prisene lavere og tempoet roligere.
Flere av menneskene jeg møter senere på reisen, blant annet langs Amalfikysten, forteller at de selv legger sommerferien til Cilento.
Her finner de det som forsvinner litt i de mest besøkte turistområdene: plass, ro og hverdagsliv.
Cilento er også kjent som et av områdene der den berømte middelhavsdietten ble studert og dokumentert.
Kombinasjonen av fisk, grønnsaker, belgfrukter, olivenolje og et aktivt liv har gjort området kjent langt utenfor Italias grenser.
Maten er en opplevelse i seg selv.
På restaurantene finner du fersk fisk, ansjos, blekksprut, mozzarella di bufala, pasta med sjømat og enkle retter der råvarene får stå i sentrum.
Og kanskje aller best: Prisene er fortsatt snille.
En annen ting jeg setter pris på, er kontrastene.
Nede ved havet finner du strandliv, promenader og barer.
Kjører eller tar du bussen opp i høyden, får du middelalderlandsbyer, olivenlunder og utsikt over hele kysten.
En dag kommer jeg i prat med noen jenter i en butikk.
Den ene er fra Napoli.
– Mange spør hvordan vi kan bo her, sier hun, spesielt utenom sesong.
– På vinteren er det sikkert veldig rolig, ja, sier jeg.
Hun ler.
– Sì, è morta! Helt dødt!
Men hun trekker på skuldrene.
– Vi er vant til det. Vi besøker hverandre. Vi har havet. Vi har roen.
På vei tilbake spør sjåføren, Nicola, meg:
– Allora … Fikk du det du ønsket deg?
Vi kjører gjennom det grønne landskapet mellom Castellabate og Agropoli. Åssidene er dekket av vegetasjon. Oliventrær, busker og markblomster.
– Ja, svarer jeg. Det er en fantastisk by. Så trygg. Døren vår sto åpen nesten hele tiden. Folk hilste på oss på baren. Klappet sønnen min på hodet. Passet litt på ham.
Nicola nikker.
– Vi har en sterk senso di comunità her.
En sterk følelse av fellesskap.
– Vi passer på hverandre. Hvis noen trenger hjelp, stiller folk opp.
Han smiler.
– Dere får komme tilbake snart.
Vi setter oss på perrongen i Agropoli.
Og savner allerede alt sammen!
PS.
Vet du hva baffo betyr?
Bart.
Og på italiensk finnes det et uttrykk for mat som er ekstra god:
Da leccarsi i baffi.
Så godt at man slikker seg om bartene.
Noe av det jeg elsker aller mest med å reise i Italia, er møtene som oppstår når man minst venter det.
Noen av mine møter til “Historier fra Italia”, der jeg skriver lettlest litteratur inspirert av virkelige mennesker, steder og opplevelser fra Italia.
Hver historie inneholder italiensk tekst, lydfil og norsk oversettelse, slik at du kan oppleve italiensk språk gjennom fortellinger og autentiske situasjoner.
Hvis du liker Italia, språk og historier om menneskene som bor der, tror jeg du vil like denne også.
Noe av det jeg elsker aller mest med å reise i Italia, er møtene som oppstår når man minst venter det.
Noen av mine møter til “Historier fra Italia”, der jeg skriver lettlest litteratur inspirert av virkelige mennesker, steder og opplevelser fra Italia.
Hver historie inneholder italiensk tekst, lydfil og norsk oversettelse, slik at du kan oppleve italiensk språk gjennom fortellinger og autentiske situasjoner.
Hvis du liker Italia, språk og historier om menneskene som bor der, tror jeg du vil like denne også.
Prøv Historier fra Italia
Fyll ut navn, epost og angi ditt italiensknivå, og vent på neste vindu!