1: Arkitektur og historiske skatter

Her ligger kongelige palasser, praktfulle teatre og monumentale plasser bare noen kvartaler fra trange smug, graffitidekkede vegger, bokboder, små pizzeriaer og piazzaer der musikken plutselig tar over.

Roger legger gjerne først merke til arkitekturen, historien og de storslagne linjene.

Thea møter byen gjennom menneskene, språket, litteraturen og de små øyeblikkene som oppstår mens man er på vei et sted. 

Sammen tar vi deg med fra det elegante og kongelige Napoli til de levende gatene – med personlige historier, steder vi selv har opplevd og konkrete tips til reisen.

Roger: Napoli sett gjennom arkitekturen

Noe av det som først trekker oppmerksomheten min når jeg besøker en ny by, er arkitekturen.

Jeg sier ofte: «Husk å se opp.» Det er gjerne over butikkvinduene og folkemengdene at de vakreste detaljene skjuler seg.

I Napoli trenger man ikke lete lenge. 

Storslagne gallerier, teatre, kirker, borger og palasser dukker opp mellom travle handlegater og små serveringssteder.

De historiske skattene ligger tett, og nettopp nærheten mellom det monumentale og det hverdagslige er noe av det som gjør byen så fascinerende.

 Galleria Umberto I

Galleria Umberto I er et av stedene som får deg til å stanse og løfte blikket. Over deg reiser glasskuppelen seg, omgitt av buer, søyler og utsmykkede fasader.

Samtidig går det moderne bylivet sin vante gang under den: Folk haster gjennom galleriet, stanser for en kaffe eller bruker det ganske enkelt som en passasje mellom gatene.

Fra Galleria Umberto I, er det bare å gå noen få skritt videre før byen åpner seg på nytt. På Piazza Trieste e Trento står Fontana del Carciofo, omgitt av kafeer, trafikk og mennesker på vei i alle retninger.

Men det er ikke bare selve fontenen jeg husker herfra. Til venstre i bildet ligger et lite sted som selger god mat å ta med. Utenfor står folk og spiser og ser fornøyd ut. 

Det er noe av det jeg liker aller best ved Napoli: Gleden over noe enkelt og godt får lov til å være synlig. Man trenger ikke alltid sette seg ved et pent dekket bord. Noen ganger holder det å finne seg noe godt å spise og bli stående midt i byen mens den fortsetter rundt deg.

Napoli er støyende, elegant, staselig og rufsete på én og samme tid. Det er nettopp blandingen som gjør byen så fascinerende.

Teatro di San Carlo – et kongelig teater midt i byen

Teatro di San Carlo åpnet i 1737 og er eldre enn både La Scala i Milano og La Fenice i Venezia.

Rett ved Galleria Umberto I ligger Teatro di San Carlo. Fra utsiden kan bygningen nesten virke tilbakeholden sammenlignet med enkelte av Napolis mer overdådige fasader.

Men bak dørene skjuler det seg rødt fløyel, forgylte detaljer, losjer i flere etasjer og en av byens viktigste kulturscener.

Teateret åpnet i 1737 på initiativ fra Carlo di Borbone og regnes som Europas eldste operahus som fortsatt er i drift. Det sto ferdig flere tiår før både La Scala i Milano og La Fenice i Venezia.

Carlo di Borbone var sønn av den spanske kongen Filip V.

Han regjerte over Napoli og Sicilia før han senere overtok den spanske tronen og ble kjent som Carlo III av Spania.

Med ham begynte en ny kongelig epoke i Napoli, og Teatro di San Carlo var et tydelig uttrykk for ambisjonene hans: Byen skulle ha et teater som var en kongelig hovedstad verdig.

Selv om du ikke skal se en forestilling, er det verdt å gå forbi.

Her ligger teateret midt i det vanlige bylivet, med biler, butikker, kaffebarer og mennesker som haster forbi.

Det høytidelige og det hverdagslige står side om side, sånn som det så ofte gjør i Napoli.

Piazza del Plebiscito – plassen der byen åpner seg

Piazza del Plebiscito er en av Napolis største og mest monumentale plasser.

Fra Teatro di San Carlo er det kort vei til Piazza del Plebiscito. Etter de smalere gatene og de mange inntrykkene rundt Galleria Umberto I kan det føles nesten overraskende å komme ut på denne store, åpne plassen.

Palazzo Reale

På den ene siden ligger Palazzo Reale. På den andre siden brer den buede søylegangen ved Basilica di San Francesco di Paola seg rundt deler av torget. Midt på plassen står rytterstatuene av Carlo di Borbone, senere Carlo III av Spania, og sønnen Ferdinando.

Her merker man for alvor at Napoli ikke bare har vært en stor og viktig by, men en kongelig hovedstad.

Byggingen av palasset begynte i 1600, da Napoli ble styrt av spanske visekonger.

Senere ble det den offisielle residensen til Carlo di Borbone og de kongelige familiene som regjerte over Napoli og Sør-Italia. I mer enn tre hundre år var palasset et sentrum for politisk og kongelig makt.

Da jeg var her en februardag i 2023, falt solen inn mellom bygningene og fikk detaljene i fasadene til å tre tydeligere fram. 

Det er noe eget ved å besøke Napoli utenfor den varmeste sesongen. Lyset er lavere, luften er klarere, og man får kanskje litt mer ro til å legge merke til buene, søylene, steinen og ornamentene.

Se også på hovedfasaden mot Piazza del Plebiscito. I nisjene står åtte statuer som representerer ulike herskere og dynastier fra Napolis lange historie. De gjør nesten fasaden til en historiebok i stein.

Det er dette jeg mener når jeg sier: Se opp!

Castel Nuovo – borgen mellom byen og havet

Castel Nuovo, eller også kalt Maschio Angioino, ble grunnlagt mot slutten av 1200-tallet. 

Ikke langt fra Palazzo Reale ligger Castel Nuovo, også kjent som Maschio Angioino.

Du kan altså enkelt spasere fra teateret og det kongelige palasset til den middelalderske borgen.

Castel Nuovo ble grunnlagt i 1279 under Carlo I d’Angiò.

Borgen ble senere bygget om under aragoneserne, og den lyse triumfbuen mellom de mørke, runde tårnene er blitt et av dens mest karakteristiske trekk.

Navnet Castel Nuovo – «den nye borgen» – skilte den fra eldre festningsverk i byen, blant annet Castel dell’Ovo og Castel Capuano.

I dag kan navnet virke litt underlig på en bygning med røtter tilbake til 1200-tallet, men på den tiden representerte borgen et nytt politisk og kongelig sentrum.

Det er også verdt å gå litt rundt bygningen og se den fra flere sider. Fra én vinkel fremstår den massiv og forsvarsrettet.

Fra en annen får du med triumfbuen, palmene, byen og nærheten til havnen.

Fra kongelig prakt til levende gater

Jeg kunne fortsatt lenge blant palassene, teatre, statuer og gamle borger. Men i Napoli er den monumentale historien aldri helt adskilt fra livet som foregår rundt den.

En scooter passerer under en flere hundre år gammel fasade.

Noen roper til en bekjent på den andre siden av gaten.

Klesvask henger mellom balkongene, og lukten fra et kjøkken eller en pizzeria følger deg videre rundt neste hjørne.

Det kongelige og det hverdagslige står ikke i hver sin del av byen. De finnes side om side.

Og det er her Thea overtar stafettpinnen.

Hun møter ikke først og fremst Napoli gjennom årstallene og bygningene, men gjennom litteraturen, språket, menneskene og de små situasjonene som oppstår når man beveger seg gjennom byen.

2: Byen jeg kjente før jeg kom.

Første gang Napoli ble mer enn et navn for meg, var da jeg studerte i Bologna.

Det var napolitanerne jeg møtte der, som fortalte meg om byen sin.

«Du kommer til å like Napoli», sa de. «Du må dra dit. Det er masse liv og røre, helt annerledes enn her. Og vi har verdens beste pizza.»

De snakket ikke om byen ved å ramse opp severdigheter.

De snakket om den slik man snakker om et menneske man kjenner svært godt: med stolthet, kanskje litt oppgitthet, med humor, irritasjon og masse masse varme. 

De kunne klage på Napoli i den ene setningen og forsvare byen med hele seg i den neste.

Og de var sikre på én ting: Napoli ville passe meg. Det fikk jeg høre lenge før jeg faktisk kom hit. Og jeg lurte veldig på hvorfor.

I Italia blir jeg alltid inspirert til å skrive. 

Jeg tenker på hvilke ord og uttrykk jeg bruker i de ulike situasjonene, lytter til menneskene rundt meg, suger til meg stemninger og små øyeblikk – og lar dem bli til Historier fra Italia: artikler, fortellinger og dialoger med autentisk italiensk, illustrasjoner og lyd. 

Alt kommer med italiensk tekst og norsk oversettelse.

Dette er perfekt for deg som er glad i å lese - og som drømmer om en dag å kunne lese italienske romaner!

En by vi hadde lest oss inn i

Første gang mannen min og jeg besøkte Napoli, var på bryllupsreise, luna di miele.

Vi hadde én dag og en natt i Napoli. Før vi skulle videre til Ischia. Året var 2015.

Vi var begge dypt inne i Elena Ferrantes Napoli-kvartett, som begynner med Min briljante venninne - L’amica geniale.

Bøkene følger Lenù og Lila fra oppveksten i en fattig “rione” / bydel i utkanten av Napoli, og videre gjennom ungdomsår og voksenliv.

Den er historien om disse to, om Napoli, og om Italia.

Det er Napoli slik man har lyst til å lese byen: gjennom to jenter som nekter å holde seg pent i ro på den plassen livet har tildelt dem.

Vennskapet mellom Lenù og Lila er ømt og intenst samtidig som de er evig konkurrerende. Klasse, familie, utdanning, arbeid og kjærlighet presser seg inn i hvert valg de tar. 

Bøkene er nydelig filmatisert. (Fun fact: Hun som spiller Lenù som barn, er halvt norsk, halvt italiensk!)

Selv etter å ha levd mange år i Italia, var det med disse bøkene jeg for første gang forsto hvordan det vi utenfra gjerne kaller mafia, ikke nødvendigvis består av mennesker som omtales som nettopp det. 

I Ferrantes rione er makten vevd inn i hverdagen: Det er de to brødrene alle vet hvem er, familien deres, slektsbåndene, tjenestene og gjelden som går fra den ene til den andre. 

Gjennom generasjoner har enkelte familier fått en makt over bydelen som kan være vanskelig å peke helt presist på, men som alle likevel kjenner og forholder seg til.

Fra rione til «frihetens steder»

Når Lenù og Lila blir eldre, vokser også byen rundt dem.

De beveger seg ut av rione og oppdager steder der mennesker snakker annerledes, kler seg annerledes og har andre muligheter enn dem de selv har vokst opp med.

Avstanden mellom bydelene er ikke nødvendigvis stor på kartet, men for jentene representerer den en grense mellom ulike samfunn.

Montesanto forbindes med en av jentenes første reiser bort fra rione – og med en stor, farlig og herlig frihet. Derfra går ruten gjennom Pignasecca og videre mot Via Toledo.

For besøkende er Montesanto og Pignasecca også gode steder å se et Napoli som fortsatt preges av hverdag, markeder og liv. 

Fra Pignasecca kan man fortsette mot Via Toledo, en av de store aksene gjennom Napoli.

Her var det masse liv og røre da vi kom inn i gaten mot ettermiddagen, jeg husker spesielt alle ungdommene som gikk arm i arm og valset rundt, pratet, spiste is og flørta.

Via Toledo er en av de store ferdselsårene gjennom Napoli, og her har det vært folksomt lenge før vår tid.

I Carlo Brancaccios maleri Napoli, via Toledo, Impressione di pioggia fra omkring 1888, skinner gata etter regnet.

Byen er annerledes, men det er fremdeles mennesker på vei i alle retninger, bygninger tett på bylivet og en følelse av at gaten aldri helt står stille.

Fra Via Toledo kan man fortsette mot Via Chiaia og Piazza dei Martiri – fra det folkelige og travle til en del av Napoli som i romanene til Ferrante forbindes med rikdom og fine butikker.

Via Chiaia – en annen verden

Via Chiaia fører fra det monumentale sentrum mot Piazza dei Martiri og havet.

Mannen min og jeg satte oss på den kaffeen du ser her på bildet og drakk kaffe, og jeg løp bort til en skobutikk og siklet på noen vakre, dyre, håndlagde sandaler.

Gatene er bredere, åpnere og omgivelsene mer storslagne.

Man merker at man er nærmere havet. Napoli, som kan føles trangt og litt lukket noen steder, er her åpent og lyst.

For Lenù og Lila blir møtet med disse områdene en påminnelse om at det finnes et helt annet liv i den samme byen.

Men de kan ikke bare gå rett inn i dette livet.

De kan betrakte det, prøve å forstå det og kanskje forestille seg at de en dag skal høre til her.

Samtidig bærer de sin “rione”, sitt gamle nabolag med seg, i dialekta, kroppen, reaksjonene og relasjonene til menneskene hjemme.

På en reise gjennom Napoli er det denne korte avstanden mellom forskjellige miljøer som setter deg.

Du trenger ikke nødvendigvis ta metro eller buss for å oppleve kontrasten. Den kan vise seg i løpet av en halvtimes spasertur.

Det merker alle som har vært her: at Napoli, kanskje mer enn noen annen by i Italia, er stufull av kontraster.

Piazza dei Martiri

I Ferrantes romanunivers ligger Solara-familiens store skobutikk ved Piazza dei Martiri.

Dette blir et sted for Lilas kreativitet og talent å vokse frem, men også et bilde på hvor vanskelig det er for henne å skape noe eget: Hun har ideene og evnene, men rundt henne står mennesker som kontrollerer pengene, produksjonen, mulighetene.

De fire løvene rundt fontenen står i hver sin positur som symboliserer fire viktige perioder i Napolis kamp for frihet og et samlet Italia.

Napoli og havet

Som barn bestemmer Lenù og Lila seg en dag for å skulke skolen og gå for å finne havet. 

De har vokst opp i Napoli, men har aldri sett det. De går i timevis gjennom områder de ikke kjenner. Lenù vil fortsette, selv om det begynner å regne, men Lila snur før de når fram.

Havet er geografisk nær, men tilhører likevel en verden de ennå ikke har tilgang til.

Når jeg selv går ned mot Via Caracciolo, kjenner jeg på meg at havet kommer.

Etter de tette gatene, de høye murveggene og de mørke portene åpner byen seg mot lyset og den vide bukta.

Ved Via Caracciolo møter Napoli havet med hele seg.

Kunne du tenke deg å lære italiensk gjennom kultur?

Her går mennesker tur, jogger, sykler, stopper for en kaffe eller lener seg mot rekkverket og ser utover.

Etter de intense gatene inne i byen er det godt å komme hit og la blikket få hvile.

En stor del av lungomare er tilrettelagt for fotgjengere, og langs Via Caracciolo finnes det også en egen sykkelvei.

Du kan utforske området på egen hånd eller melde deg på en guidet sykkel- eller elsykkeltur.

En fin vandring er å begynne ved Piazza del Plebiscito, gå videre mot Via Partenope og Castel dell’Ovo og deretter følge havet langs Via Caracciolo mot Mergellina.

3: Her kan du bade i Napoli

Mange lurer på om det går an å bade i denne byen, og svaret er ja  – men ikke tenk Barcelona. 

Napoli er først og fremst en storby ved havet, ikke en klassisk strandby med en lang sandstrand rett nedenfor sentrum.

Langs store deler av lungomare møter du murer, klipper og “steinrøyser” i stedet for myk sand.

Du vil se de lokale bade fra enkelte klipper og små åpninger mot sjøen, men det tryggeste er å dra til de skiltede badestedene. 

For en dukkert nær sentrum drar mange til Mappatella Beach, dette er den offentlige bystranden ved Rotonda Diaz på Via Caracciolo.

Stranden er liten og urban, med byen rett bak deg og Napolibukten og Vesuv foran deg. Om sommeren setter kommunen opp blant annet dusjer og andre enkle tjenester.

På Mappatella Beach kan det bli tett med mennesker på varme dager. 

Dette er med andre ord mer napolitansk hverdagsliv ved sjøen enn stille strandidyll – og absolutt ikke kilometer med fresh rivierastemning.

Posillipo – et annet Napoli ved havet

Før du bestiller fergebillett til Capri, Ischia og Procida, kan du se vestover.

Posillipo er fortsatt Napoli, men byen skifter tone. Fra Mergellina klatrer veien oppover langs den grønne halvøya.

Mellom boligblokker, gamle palasser og høye porter åpner det seg plutselige glimt av havet. Over her ser vi Bagno Sirena.

Nede mellom klippene ligger små bukter, båter, badesteder og hus som ser ut til å vokse rett ut av berget.

Dette er ikke først og fremst et område som er tilrettelagt som en stor turistattraksjon.

Det er et boligstrøk – vel og merke et av Napolis mest velstående – der folk bor, går ut for å spise, tar bussen hjem og drar ned til sjøen etter en lang dag på kontoret.

Foto: Napolidavivere.it

Navnet Posillipo kommer fra det greske Pausilypon, som kan oversettes med noe i retning av «stedet der bekymringene tar pause».

Et stykke lenger ute ligger vakre Gaiola, som er en del av et marint verneområde. Her finner også mange turister veien.

Det offentlige badeområdet er gratis, men fra 1. mai til 30. september må du bestille plass på forhånd til enten formiddags- eller ettermiddagsøkta.

Havet i Napoli er med andre ord både nært og litt unnvikende – akkurat som i Ferrantes bøker. Man ser det fra store deler av byen, men for å komme helt ned til vannet må man vite hvor man skal gå!

Et sted vi nesten gikk forbi

Finnes det noe bedre enn å bare vandre i vei, arm i arm med den man elsker? 

Jeg er svært glad i også å flanere for meg selv, men akkurat denne dagen, føltes det helt fantastisk å gå omslynget, og hadde vi ikke kikket tilfeldig inn gjennom den åpne porten, kunne vi ha gått rett forbi uten å ane hva som skjulte seg innenfor.

Foran oss åpnet gårdsrommet seg i buer, trapper og balkonger som slynget seg oppover i flere nivåer.

Et ekte napolitansk palazzo, vevd inn i det vanlige bylivet!

Palazzo dello Spagnolo ble bygget i 1738 og har fått navnet sitt etter en av de første eierne, Tommaso Atienza, som ble kalt nettopp ’O Spagnolo – «spanjolen».

En kveld spiste vi på en liten pizzeria i nærheten av Piazza Dante. Midt i denne nytelsen kom en mann inn.

Han holdt lua i hånden, stilte seg opp mellom bordene og begynte å synge opera.

Stemmen fylte hele rommet.Samtalene stilnet, alle lyttet.

Da han var ferdig, klappet vi. Han bukket lett, gikk mellom bordene med lua og forsvant ut igjen. En helt vanlig kveld i Napoli.

4: En natt i Napoli – så var jeg her igjen!

Elleve år etter bryllupsreisen kom vi tilbake til Napoli. Denne gangen hadde vi med oss sønnen vår – og igjen skulle vi bare bli én natt.

Det ser ut til at Napoli kommer til meg én natt av gangen.

Første gang var mannen min og jeg på bryllupsreise, på vei videre til Ischia. 

Elleve år senere kommer vi tilbake etter en uke ved havet i Santa Maria di Castellabate. Denne gangen har vi med oss sønnen vår.

Bare ordene Una notte a Napoli får det til å banke litt fortere i hjertet, også fordi jeg hører på sangen samme navn (av Pink Martini) på fullt volum mens toget fører oss inn mot byen.

Vi har vært på Napoli Centrale mange ganger.

Vi flyr hit og tar toget videre til andre steder i Sør-Italia. Napoli har på en måte vært en dør vi går gjennom på vei til noe annet.

Men denne gangen skal vi ikke bare bytte tog.

Denne gangen går vi ut i byen.

Reisen begynner med et klatrestativ

Den første severdigheten sønnen vår får øye på i Napoli, er ikke en kirke eller et palass, men et klatrestativ.

Utenfor stasjonen treffer varmen, trafikken og lydene oss nesten samtidig.

Det er 28 grader. Mennesker går i alle retninger, biler tuter, stemmer og språk flyter sammen. 

Vi står med bagasje, et barn og den velkjente følelsen av å ha kommet til en by vi ennå ikke helt klarer å lese. Og vi har tilbragt ei uke i en liten badeby, noe jeg straks tar meg i å lengte tilbake til.  

Sønnen vår er ikke opptatt av noe av dette.

Han har fått øye på et klatrestativ midt på Piazza Garibaldi.

«Kan jeg gå dit?»

Vi ser på hverandre. Vi er litt i tvil.

Det skjer ingenting ubehagelig, men vi kjenner ikke området og klarer ikke helt å forstå alt som foregår rundt oss. Så ser vi nærmere. Barn løper mellom lekeapparatene. Ungdommer spiller basketball. Familier sitter i nærheten og følger med.

Vi setter oss tett ved og lar ham klatre.

Litt etter litt senker vi skuldrene. Kanskje er det han som først forstår hvordan man skal ankomme en by.

Jakten på en kveld i Napoli vi husker

Vi sjekker inn på et hotell nær stasjonen og går ut i lette sommerklær og gode sko. Vi har ikke lagt noen særlig gjennomarbeidet plan for ettermiddagen.

Det eneste jeg virkelig har lyst til, er å finne tilbake til området der vi spiste den kvelden på bryllupsreisen. Der mannen kom inn på pizzeriaen, stilte seg opp mellom bordene og sang opera.

Men hva het restauranten?

Og hvor var den?

Var det ikke i nærheten av Piazza Dante? I et slags studentstrøk med bokhandlere, små barer og trange gater?

Minnet vårt er ikke veldig presist. Det består mest av stemninger: våt brostein, klare farger, mennesker, en enkel pizzeria og en stemme som plutselig fylte rommet.

Napoli under Napoli

Vi går ned i metroen under Piazza Garibaldi.

Jeg er ikke forberedt på dette. Rulletrappene fører oss stadig lenger ned, og rommene åpner seg i flere nivåer. 

Flere av stasjonene på metrolinje 1 er Stazioni dell’Arte, der arkitektur og samtidskunst er bygget inn i selve reisen, og følelsen er en blanding av fremmede planeter og livet under vann med hafvrue-elementer. Helt min stil!  

Vi går av på Toledo og kommer rett opp i en av byens travleste handlegater.

Via Toledo i full fart

Det er mennesker overalt.

Butikker, gateselgere, is i hånden, poser over armene og ungdommer som beveger seg gjennom gaten i små flokker. Noen går arm i arm. Andre har stanset midt i strømmen for å snakke, le eller flørte.

Byen ser ut til å være på vei et sted, men ikke nødvendigvis til det samme stedet.

Vi begynner å gå i retning Piazza Dante.

Leonetti – en lekebutikk fra 1898

Midt i menneskestrømmen på Via Toledo stopper sønnen vår brått. Foran en lekebutikk, selvsagt.

Leonetti 1898 står det med gullbokstaver over inngangen. I vinduet er leker, små figurer, biler og fargerike esker stablet tett sammen.

Det er akkurat den typen vindu som kan få et barn til å glemme både varmen, sulten og at foreldrene egentlig er på vei til et helt annet sted.

En gutt på omtrent samme alder som sønnen vår kommer gående sammen med faren sin.

Han holder faren i hånden, peker inn i vinduet og småprater om det de ser.

Akkurat som min sønn og hans far gjør, på norsk. Mens jeg står og kjenner meg merkelig lykkelig og lett emosjonell. 

Vi som kommer utenfra, bruker gjerne store ord om Napoli. Vi sier at byen er intens, kaotisk, fremmed eller overveldende.

For denne gutten og faren er dette bare en helt vanlig ettermiddag i deres egen gate.

Piazza Dante – men det var ikke her!

Vi ankommer Piazza Dante.

«Her!» sier jeg.

Mannen min ser seg rundt. 

Etter noen sekunder forstår vi at dette likevel ikke er plassen vi husker.

Piazza Dante er kanskje bare begynnelsen? Vi prøver å gå inn i noen gater til høyre for plassen, men der er det blindvei. 

Sønnen min siger litt sammen, noen holder en demonstrasjon på torget. Skal vi gi opp og heller dra nedover til havna? 

Mannen min vandrer over plassen, vi blir bare stående. Så vinker han, mot en gammel port i andre enden. Kan det være inn der?

Gjennom Port’Alba – og inn i studentgatene

Vi går gjennom porten, og byen skifter straks karakter!

Bak oss ligger den åpne plassen og den travle Via Toledo. Foran oss går en smal gate mellom gamle fasader.

Her står bøker i vinduene, på bord og i kasser utenfor butikkene. Det lukter papir, pizza og by. Det går folk i glade farger, det er grafitti og gatekunst på veggene. 

Dette er området vi har forsøkt å finne.

Det ligger i centro storico, Napolis historiske sentrum, men kan mer presist beskrives som universitetsområdet rundt Port’Alba og Piazza Bellini.

Port’Alba og gaten innenfor er fylt av bokhandler, gamle trykk, brukte bøker med et frisinnet studentpreg.

Dette er sånne butikker du vil være i.

Langflat på gulvet ligger en svær hund: “È molto buono” sier damen bak disken, Han er veldig snill.

Det er stille og litt seriøs stemning, et snev av akademia. Vi kikker lenge på notatbøker, gamle romaner, kunsttrykk og tegnesaker. 

Jeg kjenner dyp takknemlighet over å ha funnet igjen denne gaten.

Slike steder der man får følelsen av at det finnes et helt hverdagsliv som ikke er organisert rundt oss som kommer på besøk.

En bokhandel som er en bar, finnes det noen bedre?!

Er du også glad i å lese og drømmer om å lese romaner på italiensk?

5: Piazza Bellini – Napolis fineste!

En jente har slått seg ned på fanget til kjæresten sin, som er gateselger, mens mennesker passerer tett forbi.

Plakater og graffiti dekker deler av veggene. Jeg snikfotograferer litt. 

Et sted foran oss hører vi musikk og vi fortsetter i den retningen. 

Så åpner gaten seg. Der er den!

Plassen vi husket, men ikke navnet på. Piazza Bellini.

Den ser både annerledes og helt riktig ut. Rundt plassen ligger små barer og kafeer med fasader i forskjellige farger.

Bordene står tett, mennesker sitter med kaffe, øl og drinker foran seg, noen barn springer mellom bordene.

Midt på piazzaen ligger restene av de gamle greske bymurene nedsenket under dagens gatenivå. Fortiden befinner seg bokstavelig talt midt i kveldslivet.

Foto: Napolidavivere.it

Historien ligger der mens livet fortsetter rundt den. Noen lener seg over rekkverket og kikker ned på murene. Andre ser ikke i den retningen i det hele tatt. De har en venn å snakke med, en drink å drikke eller et barn å følge med på.

Et vilt band

En liten bande med jenter går rundt mellom bordene og spiller. Se den korte videoen her.

Det består bare av kvinner, og musikken er rask, voldsom og full av energi, og alle later til å synes at det er helt normalt.

Piazza Bellini er mer besøkt enn den var i minnet vårt. Det er flere turister, flere telefoner i været og mer trengsel rundt bordene. Et klassisk hipsterstrøk, med andre ord!

Men plassen har ikke blitt glattpolert.

Det foregår fremdeles for mye på én gang til at noen helt kan kontrollere uttrykket.

Musikanter og band, gatekunst, studenter, familier, de gamle murene og alle de forskjellige menneskene trekker plassen i hver sin retning.

Og jeg merker at alt interesserer meg. Servitørens stil (hun ser som en italiensk Amy Winehouse), de nydelige menyene som ser ut som håndmalt med akvarell.

Den frigjorte og opprørske stemningen. Eksempler på hvordan min manns hår ville sett ut dersom han lot det gro! 

Og jeg er nødt til å skrive.

Visste du at Thea har utviklet en egen metode for viderekommende som gir deg læringsglede og inspirasjon?

Et par sitter tett sammen og ser ut som om resten av verden er skrudd litt ned for deres skyld.

Kanskje er det en date. Kanskje har de vært sammen lenge. Kanskje er dette bare en helt vanlig onsdag for dem.

Ikke langt unna sitter to venninner så fordypet i sin egen lille verden midt i alt som skjer rundt dem.

Caffè Letterario Intra Moenia

Et av stedene som fanger blikket mitt på Piazza Bellini, er denne kafeen.

Piazza Bellini har noe boklig og bohemsk over seg, uten at det føles oppstilt. Kanskje er det nærheten til bokhandlerne ved Port’Alba, kanskje er det studentlivet.

Og nå vil jeg inn på denne litteraturkafeen her og kikke!

Dens fulle navn er Caffè Letterario Intra Moenia, og karene bak disken inne forteller meg at Intra Moenia betyr «innenfor murene».

Det viser til de gresk-romerske murene midt på plassen, som en gang markerte grensen for den antikke byen.

Mannen bak stedet har skrevet en rekke bøker, han heter Attilio Wanderlingh, og er særlig opptatt av historie.

Ved siden av kafeen grunnla han også Edizioni Intra Moenia, et forlag som utgir bøker om Napoli.

Av de utstilte bøkene, drar jeg kjensel på serien Storia fotografica d’Italia.

Jeg er en visuell elev, og da jeg pugget litteraturhistorie i Bologna, hjalp disse bøkene meg å forstå Italias brokete fortid.

Baristaen forteller meg at denne kafeen, her vi står nå, også rommer historien om selve Piazza Bellini.

Da kafeen åpnet i 1989, var området langt mindre idyllisk enn det er i dag. Deler av plassen ble brukt som ulovlig parkeringsplass, og de antikke murene kom dårlig til sin rett. 

Slik så det ut før:

Gjennom kulturelle initiativer bidro Intra Moenia tidlig på 1990-tallet til at denne delen av plassen ble stengt for biltrafikk.

Slik ser uteserveringen ut i dag, omkranset av grønne planter.

Etter hvert kom flere barer og kafeer til, og Piazza Bellini utviklet seg til det levende møtestedet det er i dag for studenter, musikere og kulturinteresserte.

På Caffè Letterario Intra Moenia arrangeres det bokpresentasjoner, poesikvelder og konserter, og de har et eget rom inne, som på en varm kveld som dette står helt tom, men som helt sikkert er perfekt for intime bokvelder.

Kafeen føles ikke gentrifisert eller “oppusset”, men har bevart noe gammelmodig.

Videre inn i centro storico

Fra Piazza Bellini fortsetter gatene videre inn i et av de tetteste og mest levende områdene i Napolis historiske sentrum.

Da vi var her i 2015, husket jeg det som litt rufsete og bohemsk, fullt av studenter, små barer og steder man nærmest snublet over. 

Nå kjente jeg igjen noe av stemningen, men gaten føltes annerledes. Det var flere besøkende, flere serveringssteder og en tydeligere følelse av at dette var blitt en del av turistruten gjennom Napoli.

Det betyr ikke at området har mistet livet sitt. Studenter beveger seg fortsatt mellom universitetene, napolitanere stanser for å snakke. Bak restaurantbordene ligger kirker, klostre og palasser som har stått her i århundrer.

Men man må kanskje se litt bedre etter for å finne stedene som ikke roper høyest.

Vico San Domenico Maggiore - ikke fullt så hemmelig lenger

Vico San Domenico Maggiore er en smal passasje som binder sammen to av de gamle hovedgatene i Napoli: Via dei Tribunali og Spaccanapoli.

Da vi gikk her i 2015, husket jeg den som en litt hemmelig og bohemsk gate, med graffiti, små verksteder og unge mennesker som hadde funnet sitt eget sted midt i centro storico.

Nå er det vanskeligere å se selve brosteinen. Små bord står tett langs veggene, markiser strekker seg ut over gaten, og håndmalte piler lokker med Spritz, Gelato, Art.

Et øyeblikk blir jeg nesten litt skuffet. Hadde enda en av de kule gatene vi husket, blitt overtatt av turismen?

Men så ser jeg litt bedre etter.

En kontrabass står lent tilforlatelig opp mot veggen. Mennesker sitter tett rundt små bord og er fordypet i samtaler.

Graffiti, plakater og gamle steinvegger ligger lag på lag, og den smale gaten har fremdeles noe uregjerlig over seg.

Vico San Domenico har faktisk vært kjent som Vico Creativo, den kreative gaten.

Kunstnere, håndverkere og små næringsdrivende har brukt den til utstillinger, konserter og arrangementer.

I dag har aperitivoen og serveringsbordene fått større plass, men sporene av den kreative gaten finnes fremdeles.

Den er ikke lenger uoppdaget, men den er heller ikke blitt helt glattpolert! Det kan Napoli kanskje aldri bli, og takk for det. 

«Vedi Napoli e poi muori», heter det – se Napoli og dø. 

Selv sier jeg dette: Se Napoli, og kom snart igjen!

Spaccanapoli – den smale linjen som deler byen i to

Følger vi Vico San Domenico Maggiore videre nedover, kommer vi til Piazza San Domenico Maggiore og ut på Spaccanapoli, den berømte gateaksen som ser ut til å dele Napoli i to.

Bildet over er av Spaccanapoli sett fra høyden ved San Martino: Man ser tydelig den rette linjen gjennom det historiske sentrum!

Spaccanapoli ser ut som en bred, mørk kløft gjennom byen, men nede på gateplan er opplevelsen helt annerledes.

Her er gatene smale og tette, med høye hus, kirker, butikker, restaurantbord, mennesker og scootere presset sammen på den samme begrensede plassen.

Spaccanapoli er heller ikke én gate med ett offisielt navn. Det er en nesten rett linje som består av flere gater, blant annet Via Benedetto Croce og Via San Biagio dei Librai. 

Den følger en av hovedgatene i den antikke byen, det såkalte decumano inferiore.

Det ovenfra at man ser hvordan den tydelig skjærer gjennom hustakene, og forstår hvorfor den har fått navnet Spaccanapoli, fra verbet spaccare: å splitte eller kløyve.

Piazza San Domenico Maggiore

Langs denne linjen ligger noen av de mest kjente stedene i det historiske sentrum: Piazza del Gesù Nuovo, Santa Chiara og Piazza San Domenico Maggiore - i tillegg til tusen balkonger, rader med klesvask, små verksteder og mennesker som lever hverdagen sin midt i alt det historiske!

«Vedi Napoli e poi muori», heter det – se Napoli og dø. 

Selv sier jeg dette: Se Napoli, og kom snart igjen!

Praktisk: Ruta vår gjennom Napoli 

Denne ruta er fin dersom du har en ettermiddag eller kveld i Napoli og vil kombinere byliv, butikker, bøker og en livlig piazza:

Napoli Centrale og Piazza Garibaldi
↓
Metrolinje 1 til Toledo
↓
Via Toledo mot Piazza Dante
↓
Gjennom Port’Alba
↓
Bokhandlerne og studentgatene
↓
Piazza Bellini

Takk for følget!

Jeg håper du fant glede med denne reiseguiden.

Her kan du se en video og lytte til en sang - kanskje du får enda mer lyst å reise til Napoli?